Salman Rushdies memoarer er en viktig bok. Historien om fatwaen mot Sataniske vers er begynnelsen på Den nye tid, tiden etter Murens fall. Vi gikk fra én krig, den kalde, til en annen, sivilisasjonenskrigen. Eller Huntingtons krig, som noen vil foretrekke å kalle den. De tror det maner bort virkeligheten.

Den virkeligheten som spoler Europa tilbake til tiden før den westfalske fred i 1648, da religion var en dødelig affære.

Nå er religion blitt en dødelig global affære, og det skyldes at islam ikke kan få seg til å akseptere moderniteten. Kort og godt.

Hvordan det skal ende er umulig å si. Dagens chattering classes som vegeterer på Opplysningstiden tror at alt blir bedre. At det går seg til.

Det finnes helt andre scenarier, og de som er kjent med eller hører hjemme i Europa burde være de første til å forstå det. I stedet er Europa det mest bedøvede kontinent, vandrende som en søvngjenger.

Uvelkommen

Sataniske vers var ikke velkommen i 1988/89 og er det fremdeles ikke. Rushdies bok Joseph Anton. Memoarer, forteller hele historien, om boken som ble forfatterens skjebne. Han var ikke lenger Salman, men ble «Rushdie». Slik risikerer man å miste seg selv, og bli en figur.

Politiet behandler deg som en figur, og mediene gjør hva de vil med deg. Din eventuelle død blir en celebrity-case. Spekulasjoner, gossip. Utspill. Mediene var fulle av artikler som tok Irans parti, mer eller mindre. Disse innleggene bør huskes. De minner sterkt om karikaturstriden 16-17 år senere.

Stanser man et øyeblikk ser man at situasjonen ikke ble bedre, den ble verre. Reaksjonene mot tegningene gjaldt et helt land og et helt folk.

Den nye tid

Bare av den grunn er Sataniske vers en viktig historie. Det er begynnelsen på vår tid. Den begynte ikke 9/11, den begynte 14. februar 1989, da ayatollah Khomeini utstedte fatwaen på Valentinsdagen.

Når Rushdies memoarer har fått en heller reservert mottakelse i norsk presse så kan det ha noe å gjøre med at det skremmer å gå tilbake og se på hvor det hele begynte: boken kaster en stråleglans over det siste kvartsekel som i den offisielle historieskrivning er begynnelsen på en ny utopi. En bratt stigende konfliktkurve er det som trolig pisses kultureliten off. Passasjerfly som flyvende bomber mot en storby er én ting, fatwaen og karikaturtegningene er noe annet: det gjelder oksygenet kulturfolk er avhengig av for å eksistere og utøve sine yrker på en meningsfull måte: ytringsfrihet. Det man ser ved nærmere granskning er at den ikke vil bestå hvis den ikke forsvares, dvs. hvis den ikke brukes, og brukes vil si å motsette seg de krefter som forsøker å gjøre den vilkårlig. Det er her ubehaget melder seg, for ingen har forberedt dem på denne oppgaven. Det er ikke noe man lærer på skolen. Det kan bare læres the hard way. Det koster. Hvem ønsker å ende opp som Lars Vilks eller Kurt Westergaard? Og var det egentlig nødvendig å lage de tegningene? Det er kujonens vanlige påskudd: var det nødvendig? Da ender man opp som hovedpersonen hos Thomas S. Eliot som lurer på om han skal ha midtskill eller skrelle appelsinen med hendene eller kniv?

På mange måter er det der venstresiden og det røde borgerskap har havnet. De har ingenting å si for de har trukket seg unna det ubehagelige. Men den kunsten som ikke våger å gå inn i sin tid overflødiggjør seg selv. Det er det kultureliten er ved å gjøre. I prosessen har de greid å selge ut ytringsfriheten og isolere de få menneskene som forsøkte å kjempe.

Derfor er Rushdie fortsatt ubehagelig. Han punkterer the comfort zone og viser eskapismen.

Storhet

Anmeldere gjør et nummer av om Rushdie er sympatisk eller ikke. Det er mulig han ikke er det. Men spiller det noen stor rolle? Går man store forfattere inn på livet blir man ofte skuffet. Det er nok å minne om hvordan Aksel Sandemose eller Thomas Mann behandlet barna sine. Likevel skapte de stor kunst. Slik sett har forfattere noe til felles med politikere. Storhet i historisk forstand handler om noe annet. Det handler om at man vokste med oppgaven. Slik sett var Margareth Thatcher stor. Salman Rushdie har også skrevet sitt navn i gullskrift fordi han – bortsett fra en kort periode hvor han forsøkte å være angrende muslim – holdt litteraturens fane høyt.

Det er den røde tråden i boken: litteraturen og fantasiens frihet. Det er meningsløst å spørre hva litteratur «betyr». Bare det at kolleger og journalister kunne finn på å tillegge Rushdie en mening, en bevisst intensjon med Sataniske vers, viste at de ikke forsto noen ting.

Menneskeliggjøring

Rushdie beskriver et prosjekt, som nettopp gikk på å menneskeliggjøre og historisere Koranens opprinnelse. Derfor ble det utlovet en belønning på hans hode. At kunstnere ikke så at dette var et angrep på selve kunstens essens, skuffet ham stort. De som lever av kunsten må av alle forstå at dette handler om kunstens grunnvilkår. Hvis man blander politikk – eller enda verre – religion, inn i dette, blander man to univers som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Reaksjonen på og fordømmelsen av Sataniske vers er en tilbaketrekning fra verden. Man vil ikke se konflikten i all dens brutalitet. I stedet skylder man på kunstneren. Slik ødelegger man også kunsten. Det blir dermed et dobbelt nederlag.

Salman Rushdie
Joesph Anton. Memoarer.
Oversatt av Kari Risvik
645 sider
Aschehoug forlag 2012