Den 20 januar ble det avholdt en daglang konferanse i London over temaet «Sivilisasjonenes sammenstøt». Bak konferansen sto Londons borgermester, den kontroversielle Ken Livingstone, som personlig inviterte Daniel Pipes til debatt.

Da arrangementet og debattpanelets sammensetning ga inntrykk av å være lagt opp til full seier på hjemmebane for Livingstone og venstresiden, med bare Daniel Pipes, Douglas Murray og Oliver Kamm som opposisjon, ble professor Pipes frarådet fra å delta.

Det later til at man tok sorgene på forskudd, selv om mange blant de flere tusen publikummere nok forestilte seg «neo-konservative» Daniel Pipes utstyrt med horn og hale.

Melanie Phillips beskriver det som hendte:

How wrong everyone was. By all accounts, it was Livingstone and his seconder, Birmingham councillor Salma Yaqoob, who were eviscerated by Pipes and Murray. Pipes, with his gentle, scholarly demeanour and authoritative learning, would doubtless have disarmed his audience by his steadfast refusal to demonise Islam and all Muslims; not at all what would have been expected by those who had previously been fed the ludicrous propaganda caricature of the ‘Islamophobic’ anti-jihadi. Murray, meanwhile, went straight onto the attack and in a series of devastating blows apparently took apart both Livingstone and Yaqoob and brought the audience cheering to its feet.

Daniel Pipes uttalte skarpe skille mellom religionen islam og den totalitære ideologien islamisme forhindret likevel ikke at diagnosen islamofobi ble stilt av en hans meddebattanter. Borgermester Livingstone hadde blant annet alliert seg med islamistiske Salma Yaqoob, medlem av organisasjonen «Respect» som jobber mot diskriminering, og som hevdes å være både sekulær og fri for zionister.
Salma Yaqoob forklarte at man måtte forvente gjengjeldelse når man bedrev statsterror. Fra salen spurte en Sir Martin Gilbert, som mistet sin sønn i London-bombene, hvem slike gjengjeldelser skal rettes mot. Han fikk ikke noe svar.

Daniel Johnson i The New York Sun skriver om den videre fremdrift:

The audience — eccentrically attired and coiffed, sporting cranky badges and sandals — were atypical political activists, and to judge from their questions, heavily inclined to the left. ‘This is liberal hell!’ muttered one New Yorker, contemplating the ‘Free Palestine’ and anti-racism stalls to which the mayor was giving house room. Yet the loudest cheers were not for him, but for the Daniel who had ventured into this lions’ den. As soon as the self-styled ‘young British mom’ in a hijab who was seconding the mayor, Salma Yaqoob, referred to the July 7 London suicide bombings as «reprisal events», I felt the audience shudder. There was another shudder when Ms. Yaqoob refused to utter the word «Israel».

Flere tilstedeværende har skrevet referater i ettertid, og har kommet til samme konklusjon som Melanie Phillips. Men det er lite å lese fra multikulturalister og venstreorienterte vedrørende konferansen som var forventet å gå i deres favør.

The victory by Pipes and Murray was surely a development of no small significance in these savage and degraded times. Here were two neoconservatives, both staunch anti-jihadis and robust supporters of Israel and America, making the case to thousands of progressives in a left-wing bear-pit that London’s very own version of Che Guevara was helping promote and endorse an evil ideology — and the audience, which might have been assumed to be viscerally anti-America, anti-neocon and anti-Israel duly turned not on them but on Livingstone,

skriver Melanie Phillips.

Det ble opplyst å være 150 journalister tilstede, men arrangementet har knapt vært omtalt i britiske medier. Det er hovedsakelig bloggere som har referert både til konferansen og utfallet av den. Melanie Phillips og andre som deltok mener at det uensartede publikummet uventet bifalt Daniel Pipes og ga stående ovasjoner til hans sekundant, britiske Douglas Murray, fordi det er i ferd med å gå opp for de fleste at islamister ikke akkurat bekjenner seg til menneskerettighetene, og at alliansen mellom islamister og ytre venstre er like uvelkommen som den er farlig.

Hva angår britisk presses manglende omtale, har Melanie Phillips følgende forklaring:

It was a defeat for the totalitarian left and a move towards sanity and decency. And that, no doubt, is why it has not been reported.

Små oppmuntringer er også oppmuntringer.

Melanie Phillips: Dr Pipes goes to London