For å redusere spenningen som islam framprovoserer, svinger «elitens» argumentasjon fram og tilbake mellom et ønske om å relativisere betydningen av religionen, og å etablere den som en del av det franske landskapet. Derfor blir ofte islam presentert som en essensiell del av Frankrikes røtter og historie. Nærværet blir beskrevet som ikke noe annet enn en fortsettelse av en gammel historie. Et slikt argument fra autorativt hold er særdeles risikabelt ettersom det referer til tiden da kristendommen, som ennå ikke ble kalt Vesten, ble tvunget til retrett ved våpenmakt (red.: av islam).

Europa har i virkeligheten brukt flere århundrer på å reversere denne retretten. Islam har bare nylig forsvunnet fra landene i Vest-Europa. I Frankrike er nesten alle muslimer immigranter eller barn av immigranter. Islams utvikling er der knyttet til utenlandsk innvandring. Det samme kan sies å gjelde for flertallet av de andre landene i Vest-Europa, der Islam virkelig er et nytt innslag. Argumentene for betydningen av mengden muslimer i Frankrike er uforenlige, og veksler mellom to motsetninger: Understreking av minoritetsaspektet eller insistering på viktigheten (Frankrikes nest største religion). Hva skal man velge?

Antall muslimer ble sagt å være fire millioner i 2008. Det utgjør 6.4% av befolkningen. (Estimatet er basert på studien «Trajectoires et origines» [Veier og utgangspunkt], INED-Insee, 2008). Sunn fornuft sier oss at fire millioner individer ikke er i stand til å snu opp ned på vår måte å leve på, vårt forhold til religion eller vår kultur, hvorav noe av den ennå ikke har bestått tidens test (liberal livsstil og likestilling).

Litt mer enn én av ti unge voksne er muslim. I Frankrike fins det litt færre enn fire katolikker for hver muslim i aldersgruppen 18-50 år. Hvis vi ser på de som er mest troende, de som sier at religion er veldig viktig for dem, så er det cirka 150 000 flere muslimer enn katolikker i den samme aldersgruppen. Blant de som er født i Frankrike på 80-tallet, er det tre ganger så mange. Islams vekst skjer i et Frankrike som er i en framskreden tilstand av avkristning. Sekulariseringen øker blant den innfødte befolkningen i forhold til alder og generasjoner. I 2008 sa omtrent 60% av unge innfødte født på 80-tallet at de ikke hadde noen religion.

Blant innvandrerbarn fra Nord-Afrika eller Tyrkia er derimot sekulariseringen på retrett blant de aller yngste, bare 13% sa at de ikke hadde noen religion i 2008. Blant folk mellom 20 og 29 år født av to algeriske innvandrere, sa 30% at de ikke hadde noen religion i 1992. I den samme aldersgruppen i 2008 var dette redusert til 14%.

Islam har en mer gunstig demografisk dynamikk en katolisismen. En stor grad av trofasthet mot foreldrenes religion, høy andel av giftemål innen religionen, høyere fruktbarhet og en innvandring som utvilsomt vil fortsette. Religionen er adskilt fra den store sekulariseringsbølgen som påvirker katolisismen og protestantismen, og vekkelsesbølgen kompenserer ikke for frafall blant disse. I tillegg bor muslimer samlet i storbyområder, noe som øker synligheten og kapasiteten for mobilisering. I 2008 bodde mer enn to tredeler i storbyområder med 200 000 eller flere innbyggere, sammenlignet med 39% for andre eller ingen trosretninger. Islam er den største religionen i Seine-Saint-Denis, de nordøstlige forsteder til Paris.

Om enn ikke Frankrike islamiseres, er vi nødt til å legge merke til islamiseringen av religiøse anliggender og av visse geografiske områder. Frankrike trodde det hadde lagt bak seg det religiøse spørsmålet, islam bringer det tilbake. Mens sekularisering for oss ser ut som en ustoppelig historisk bevegelse, har vi en tendens til å se på bevegelse i motsatt retning som et avvik som bare fremmedgjøring og desperasjon kan forklare. Vi ser på (re)islamiseringen av moralen som et slags patologisk fenomen som det er nødvendig å behandle. Ikke så mye symptomene, men den dypere roten: Sosiale ulikheter.

Denne måten å tenke på har trippelfordelen av å skjule problemets natur for oss, å foreslå en kjent løsning på problemet, og å bevare troen vår på den ustoppelige sekulariseringsprosessen. Hvordan kan islam forandre vår måte å leve på under disse forholdene? Dette offer-orienterte synet på islam avslører en stor narsissisme – vi er selv årsaken til de andres ulykke, og en nedlatenhet – denne andre blir fratatt sin frie vilje og evnen til å gjøre egne valg. Det passer også godt sammen med en relativistisk æra som forbyr fordømmelse av skikker som ellers ville ha blitt bedømt som uakseptable, og den promoterer åpenhet mot de som kommer utenfra. Dette forklarer vår preferanse for moderate muslimer som ligner oss selv litt for mye, og hvis moderasjon kun består i å ta avstand fra vold for å fremme sine egne krav.

Hvis islam fremdeles er en minoritetsreligion, har den uansett forandret livene våres på et område som er essensiell for demokratiet: Ytringsfriheten. Av redsel for å bli kalt rasist, eller i disse dager: islamofob (vi må bare anerkjenne suksessen til dette uttrykket i vesten, selv om det brukes som et våpen av radikale for å begrense ytringsfriheten), samt trusler og frykt (Redecker-affæren, sensuren av undervisningen). Rushdie-saken snudde til og med opp ned på ideen om hatefulle ytringer, slik at vi tilsynelatende fra nå av må forutsi de voldelige reaksjonene til forsvarerne av islamske prinsipper hver gang de føler seg fornærmet (de danske karikaturene).

Opprinnelig i Le Monde