Volden mellom medlemmer av moskeen på Grønland fredag, som bl.a. rammet den kjente Ap-politikeren Khalid Mahmood, er et resultat av indre motsetninger. Norske medier rapporterer beklemt. De liker ikke å henge ut andres skittentøy. Det kjennes pinlig.

Selvmålet er så stort at man ikke vil «rub it in». Men akkurat som interne forhold i stater ikke lenger er fredet av verdenssamfunnet, kan heller ikke forholdene i livssynssamfunn være det.

Folk vil naturlig nok se en sammenheng mellom volden muslimer imellom og trusler rettet mot alle som hadde med Muhammed-tegningene å gjøre.

Det er den samme voldsberedskapen, enten den vendes innad eller utad. At interne motsetninger i en moske løses med jernstenger og kniver, er ikke til å tro. Hva er da forskjellen på en moske og A- og B-gjengen, satt på spissen.

Offentligheten har lett for å se en annen vei og vente til det går over. KrFs Jon Lilletun skrev torsdag en kronikk i Dagbladet om at Norge som stat må sette trosfrihet høyere i utenrikspolitikken. Men det er god grunn til å spørre om myndighetene ikke bør begynne på hjemmebane.

Det er ekstremt touchy. Men det er ikke første gang motsetninger forsøkes løst med vold. Og det er den samme volden som i neste omgang rettes mot personer som «krenker» muslimers følelser.

Denne selvjustisen er en trussel mot rettssamfunnet. Det er nedlatende av storsamfunnet å la dette passere, selv om det fremstilles som «respekt». Episodene har vært for mange til at de kan ignoreres.

Selvjustisen er smittsom. Stadig flere grupper tyr til vold og trusler for å vinne frem, skriver Timoty Garton Ash i the Guardian. Han sto forleden og betraktet en gruppe dyrevernere som protesterte mot dyreforsøk på Oxford-universitetet.

At stake was much more than the particular issue of using scientific tests on animals in order to save human lives. For a few minutes, Mansfield Road, Oxford, was at the front line of a new struggle for freedom that is being fought in many different places and guises. These days, the 2_kommentar threats to freedom of thought, freedom of speech and freedom of association no longer come from the totalitarian ideological superstate that inspired George Orwell to write his 1984. (First line, for the few readers who may not have caught the opening allusion: «It was a bright, cold day in April, and the clocks were striking thirteen.») That totalitarian horror still exists in places like Burma, but the distinctive feature of this new danger is the creeping tyranny of the group veto.

Here the animal rights campaign has something in common with the extremist reaction to the cartoons of the prophet Muhammad, as seen in the attacks on Danish embassies. In both cases, a particular group says: «We feel so strongly about this that we are going to do everything we can to stop it. We recognise no moral limits. The end justifies the means. Continue on this path and you must fear for your life.» I don’t claim that the two cases are strictly comparable. Human lives are saved by medicines developed as a result of tests on animals; no comparable good is achieved by the republication of cartoons of the prophet. But the mechanism of intimidation is very similar, including the fact that it works across frontiers and is therefore hard to tackle by national laws or law enforcement agencies.

We must stand up to the creeping tyranny of the group veto

Minutter etter ble han knivstukket
For en måned siden ble tre sentrale medlemmer i en av Norges største moskeer ekskludert fra menigheten. I går støtte partene sammen.