Politiets etterforskning av Gianluca Casseri, dobbeltmorderen i Firenze, viser at han trolig dro hjemmefra vel vitende om at han ikke ville komme tilbake. Boligen hans var perfekt rengjort, skapene var tømt, sengetøy og personlige toalettsaker fjernet. Midt på et ellers tomt skrivebord befant det seg en tomhylse av samme slag han benyttet i sin 357 Magnum på den fatale dagen. Det eneste han ellers etterlot var en hylle full av bøker og DVD-er i perfekt orden. Her fantes blant annet Clint Eastwood som tøff politimann, Michael Douglas som går berserk med skytevåpen i Falling Down, og Jan Kounens Dobermann.

Alt sammen ble etterlatt som arv til Enrico Rulli — Casseris medforfatter til boken La chiave del caos. Til politi og journalister har Rulli fortalt at han kjente Casseri i tredve år, men at de hadde omgåttes mindre etter at førstnevnte stiftet familie. Casseri skal tidligere ha bodd sammen med en syk mor og en bror han ikke snakket med, men flyttet siden inn for seg selv i et krypinn Rulli ikke trengte. Rulli forteller at drapsmannen drømte om makt og var blitt besatt av en scene hvor Dirty Harry dreper en svart ransmann. Mannen som forsøkte å stanse Casseri etter at han hadde skutt tre personer på Piazza Dalmazia, skal ha blitt truet med en replikk fra Falling Down.

Rulli hadde selv bakgrunn fra den ekstreme venstresiden, men roet seg med årene. Med Casseri gikk det derimot i stadig mer ytterliggående retning den andre veien. Med tiden definerte han seg selv som rasist, og for halvannet år siden begynte han å glorifisere de tjue årene med italiensk fascisme. De to skal ha kranglet mye om dette når de av og til var ute og tok en øl sammen. Siste gang de møttes skal Rulli ha klaget over at legen ikke ønsket å behandle ham for depresjon, men bare trøstet ham med skulderklapp. Da de to en gang befant seg i samme bil, satt Casseri ved rattet idet en vindusvasker til tross for protester begynte å rengjøre frontruten. Casseri gikk da ut av bilen og tømte vaskebøtten over vedkommende. Da han rolig svarte «nei» på samme tilbud noen lyskryss senere, trakk vindusvaskeren seg rolig tilbake, kun for å oppleve at Casseri tok ham i hånden og gav ham ti euro.

Flere av medlemmene i Casseris svært splittede familie er etterkommere etter fire entreprenørbrødre som i sin tid bedrev stor byggevirksomhet, men firmaet skal ha gått i oppløsning på grunn av interne stridigheter. Arvingene — som bor i samme strøk men ikke tåler hverandres oppsyn — lever på rentene av virksomheten ved å leie ut eiendom.

* * *

Flere italienske saker fra de siste årene har visse fellestrekk med tilfellet Casseri. Journalisters og politifolks graving viser ofte at fortellingen om veien mot det som fremstår som en ideologisk motivert forbrytelse eller terrorhandling, begynner med problemer med økonomien og/eller familien. Dvs. idet ideologien kommer inn i bildet, er det allerede skjedd en skade først.

Da den libyske elektroingeniøren Mohammed Game i 2009 gjorde et mislykket forsøk på selvmordsattentat mot militærforlegningen Santa Barbara i Milano, kunne det ved første øyekast virke som om hans sterkeste drivkraft var ideologien. Men politifolkene som ransaket boligen hans etterpå, fant ikke spor etter noenting. Ikke en løpeseddel, ikke en bok, ikke en datafil. Naboene fortalte at han aldri hadde snakket om politikk eller religion, men ofte om den økonomiske krisen.

Siden kom det frem at hans interesse for islamsk terror var av svært ny dato. Game skal ikke ha vist nevneverdig interesse for religion så lenge firmaet hans gikk sånn noenlunde, og han levde et normalt liv med en sekulær italiensk kone og to barn, om enn de ikke var velstående. Men da forretningene etterhvert gikk dårlig, begynte han å frekventere den beryktede Viale Jenner-moskeen. Han fikk da plutselig interesse for Italias militære engasjement i Afghanistan. Få måneder etterpå begikk han det mislykkede attentatet. Denne selvradikaliseringen fant sted uten at hans kone forstod hva som skjedde, og selv var hun den mest himmelfalne av alle over utfallet.

Stikkordet er kanskje ydmykelse, noe som naturligvis også kan ramme en person som hverken har penge- eller familieproblemer. Oriana Fallaci skrev i sin tid at det kritiske øyeblikket i Osama bin Ladens liv kanskje var da han ble bortvist fra huset til mektige venner som nylig var mistet fordi faren var falt i unåde.

De fleste ønsker å utrette et eller annet i livet, og ambisjonsnivået avhenger naturligvis av utgangspunktet. En slik higen etter å realisere noe — stort eller lite — som man er stolt av, ligger dypt i mennesket. Noen forklarer eksistensen av religion med ønsket om relasjon til Gud som erstatning for det store livsprosjektet som de færreste har den nødvendige kombinasjonen av evner og standhaftighet for å gjennomføre. For Casseri og Game var det vanskelig nok å lykkes med henholdsvis å ha en normal relasjon til familien og å forsørge familien.

Dersom det på et tidspunkt bærer galt avsted for noen, kan det altså se ut som om prosjektets ondskap og størrelse vokser. Veien til dødelig ideologi blir da kort. Ikke noe lystig perspektiv i en krisetid.