Den offentlige debatten har opplevd to lavmål etter 22/7. Først Erna Solberg som 4. august sammenlignet dagens muslimer med jødene på 30-tallet og indirekte beskyldte en stor del av befolkningen for å være på linje med antisemitter, selv om det i dag kalles islamofober.

Det andre lavmålet var kronikken til Arne Johan Vetlesen, Thomas Hylland Eriksen, Bushra Ishaq og Sindre Bangstad: Uakseptable ytringer

De står ikke alene, men føyer seg inn i en rekke. De fortjener likevel å fremheves fordi de er knagger å henge en analyse på: De vitner om en offentlighet som mister balansen. Begrepene er ikke likegyldige, de er referansepunkter for vår oppfatning av virkeligheten.

Solberg snublet i antisemittisme og Holocaust, den største katastrofen i den moderne sivilisasjon. De fire samfunnsdebattantene gjør et fremstøt for å kriminalisere meninger.

De er ikke de første. Torkel Brekke har gjort det samme i Dagbladet. Han punkterte oppfatningen av debatten som en trykkoker. Det er tull at frie meninger betyr mindre frustrasjon, tvert om kan det føre til at frustrasjon smitter, mente Brekke. Han gikk derfor inn for at det var på tide å få prøvet hatefulle ytringer for retten. Ikke bare det, Brekke nevnte også ord som «fører til hatefulle ytringer». Det var så graverende at Anine Kjerulf rykket ut og advarte: Hvem skal avgjøre hva som fører til hva?

Høyre-folk forsvarer ytringsfriheten

Det er prisverdig at Høyre-folk har rykket ut til forsvar for ytringsfriheten. Kristin Clemet advarte mot heksejakt både i Dagbladet og på sin egen blogg. Ektefellen Michael Tetzschner ga et velartikulert prinsipielt forsvar for ytringsfriheten i Aftenposten 26. august, Farlig uklarhet, der han leser Hylland Eriksen, Vetlesen, Ishaq og Bangstad helt korrekt: De går inn for sensur og omtaler ytringsfriheten som noe som må begrenses av hensyn til svake grupper, dvs. muslimene.

Så gikk det nøyaktig en måned fra tragedien 22. juli til det første krav om mindre ytringsfrihet sto på trykk.

Skriver Tetzschner. Hvor har han vært? Spørsmålet om hva man gjør med de gale meningene har vært refrenget på lederplass, i kommentarer og kronikker fra første stund. Tetzschner er god på det prinsipielle, men ikke på det som er nærmere, på den aktuelle debatten. Han kunne ha tilført noe fra den danske debatten, som han ikke er ukjent med. Danskene har uttrykk for «den indre svinehund» og «de sorte», som ikke er monopolord for venstresiden. I Danmark kan også de gode være «de sorte». Det er de ikke i Norge, der står fienden fortsatt til høyre, alltid. Det gjør debatten stadig mer moralistisk og sinnelagsetisk. Vi kommer ikke av flekken.

Det er prisverdig at Tetzschner rykker ut mot firkløveret bak kronikken. Men hans kone har Torkel Brekke på laget i Civita, og Brekke mener presis det samme.

Tetzschner hadde for øvrig sjansen til å vise hva ytringsfrihet er verdt i praksis da han skulle kommentere kronikken til Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen:

Tetzschner skriver at han forbeholder seg retten til å vekte meninger, noen er gode og noen dårlige. Det er det politikk handler om. Men det var ikke slik Tetzschner vurderte kronikken. Han sa ikke – «jeg er uenig». Tetzschner sto rystet på Dagsrevyen og kalte det «hatefullt».

Hva er da forskjellen på Tetzschner og Hylland Eriksen i praksis?