Hans Rustad Hva foregår når Den norske kirke unnsier seg en av de symbolmettede, og sentrale hendelser i Bibelen, fordi den er for voldelig? Historien om glassmaleriet i Spjelkavik kirke er et tegn på en kirke som ikke lenger fortjener navnet.
Biskop Odd Bondevik liker ikke at kunstneren Håkon Bleken skal billedlegge historien om Abraham som skal ofre sin førstefødte sønn Isak til Herren.
Det har lenge hett at kunsten har overtatt religionens plass.
Bondevik sa på radio imorges at det er så mye vold i samfunnet. Hvordan skulle han kunne forklare besøkende barn om noe så voldelig som en far som vil drepe sitt barn?
Hvorpå Bleken svarte at folkeeventyrene er like voldelige, men det skjer noe når fortellinger fremstilles i ord og bilder. Dessuten ender det godt!
Bondevik brukte også et teologisk argument: at denne «guden» som vil teste Abrahams tro, er avløst av Jesus.
Dette er problematisk teologi, på tvers av dype religiøse strømmer.
Abrahams ofring av Isak, kalt Akedah, er en av de mest formative historier/myter i jødedommen.
But in traditional Jewish thought, the Akedah is used as a paradigm for Jewish martyrdom; the Jewish people are ready at all times to give up life itself for the sake of the sanctification of the divine name (Kiddush Ha-Shem).
Det er en kraft i dette bildet som overstiger en bokstavelig fortolkning. Som ikke lar seg uttømme. Kunstneren skjønner det. Men ikke biskopen.
Det er etterhvert blitt en åndelig fattigdom over Den norske kirke. Den minner mer og mer om et terapeutisk fellesskap. En sosionom-kirke Den har tømt kristendommen for det som holder den i live: motsetninger, uforklarlige trekk, historier som ikke henger sammen. Det er to tusen års historie som er blodtappet.
Er det derfor Romerriket utøver en slik fascinasjon på samtiden? Med sin makt og grandeur, sin kunst og brutalitet?
Da reformasjonen kom ble kirkene renset, kalket over og bilder kastet i fossen.
Det virker som om Bondevik & Co nå foretar den siste utdrivelsen. Den indre. Men da er det heller ikke noe igjen.
