Tegning: Karine Haaland.

«Alt går så fort for tiden» grublet Odd Børretzen. Jeg skriver dette med Børretzens gammelmannsrøst i bakhodet. Som alltid.

Idag leser jeg om FNs tidligere klimasjef som forlanger at kjøttspisere skal stå ute og spise, slik røykerne en gang ble forvist fra utesteder og resturanter. Og jeg ser at på Universitetet i Bergen arrangeres det kjøttfritt julebord for de ansatte, og på Findus forbys kjøtt i kantinen. Og jeg tenker på alle de andre sunnhetspåbudene og forbudene vi blir pålagt, både i forhold til livsførsel og moral.

Og all vektleggingen av skam – i forhold til livsnytelse, produktivitet og kulturtradisjoner folk blir pålagt i våre dager. Og all respekten en nå skal vise overfor religioner – altså at en skal bøye seg for, frykte og hylle tro fremfor kunnskap, vitenskap og fakta. Ikke bare overfor innførte religioner fra Midtøsten, men også Vestens egen oppfinnelse og ekvivalent – klimatroen.

Så jeg kom til å tenke på Savonarola.

Jeg tenker i det hele tatt mye på Savonarola for tiden.

Savonarola er en mann som er blitt glemt. Både i den folkelige bevisstheten og i historiebøkene og ikke minst i skolebøkene.

At Savonarola er glemt av skolebøker og skolelærerinner, klima-aktivister, øko-fantaster, mannehatere, feminister og sosialister og vegitarianere og islam-apologeter og NRK-journalister skjønner jeg godt.

Hvis jeg hadde vært en slik en, en slik stram kvinnelig ny-moralist med bena kneppet tett sammen og en økologisk persillekvast i hvert høymoralsk edelmodig øre og et passelig strengt og hatefulle glimtende blikk bak stålbrillene, omtrent som en måke som nettopp har fått øye på en halvdød pommes frites som ligger halvt ihjeltrampet der nede på gaten, og som den har planlagt å stupe ned med dødsforakt og slå hardt ned på, hadde jeg også prøvd å glemme Savonarola.

Jeg hadde ikke fått sove om natten om jeg kjente til den uhyggelige Savonarola og hans skjebne om jeg var en slik kjøtthatende, mannehatende, angstbitersk, CO2-hatende, narsissistisk, klimaskrikende nymoralist. Skal ha! Skal ha!

For deg som ikke har hørt om Savonarola, kan jeg fortelle at han var en dominikanermunk som levde i den italienske byen Firenze.
Det er ikke riktig å si at Firenze var en italiensk by, for på den tiden da Savonarola levde var ikke Italia oppfunnet enda.

På den tiden Savonarola levde var republikken Firenze Europas finansielle og kulturelle kraftsentrum. Et sen-middelalderens New York. Styrt av signoriaen, et råd bestående byens fremstående borgere med den mektige bankier-familien Medici i spissen. Fra 1300-tallet av var byens mynt, florinen, verdens dollar.

Der det er er økonomisk vekst, blomstrer også kunst og kultur. Under Albizziene og senere Medicienes styre blomstret byen. Kunstnere som Brunelleschi, Michelangelo, Petrarcha, Botticelli, Leonardo da Vinci knyttes til byen. En sier at renessansen oppstod i Firenze.

Der det er velstand, kunst og kultur, feirer menneskene. Og dermed også det noen kaller synd og skjørlevnet.

Og slik måkens, eller feministens, eller kanskje øko-veganeren, islamoapologeten eller klimafascistens nådeløse blikk falt på pommes frites’en der nede i rennestenen, falt også Savonarolas strenge blikk på det blomstrende Firenze.

Girolamo Savonarola var en nådeløst dydig munk. Født i 1452 i Ferrarra utenfor Bologna. En kunststudent som sluttet seg til den strenge dominkanerordenens rene liv. Tilbaketrukket, og asketisk, hevet over verdens sydende ormebol.

Da han forlot hjemmet for å slutte seg til munkeordenen etterlot han seg en tekst kalt «De contemptu mundi» – «Om forakt for verden».
Hadde Savonarola levd idag hadde han kanskje skrevet kode og utviklet et virus. Eller blitt øko-fascist, eller MDG-politiker.

Og den fromme Savonarola, som i flere år hadde revet sin kjortel i stykker og holdt flammende predikener og dommedagsprofetier om florentinernes syndefulle livsførsel og de rikes utnyttelse av de fattige, fra San Marco-kirkens prekestol, ble også politiker.

Ikke i det bomringede kjøttfrie Oslo, men i renessansens Firenze.

Omkring 1490 ble det etablert en politisk bevegelse som ble Savonarolas redskap. Som munk kunne han ikke selv delta direkte i politikken, men gjennom «Frateschi» – «Munkens brorskap» eller «Munkens tilhengere» – styrte predikanten Savonarola i realiteten byen.

Gjennom partiets direkte innflytelse i bystyret – signoriaen – og ved det vi i dag kaller påvirkning av opinionen, gjennom dramatiske prekener med irettesettelse av overflod og fråtseri, de rikes urettferdighet overfor de fattige, av skjørlevnet og annen verdslig livsførsel.

Savonarola hadde visjoner av thunbergske dimensjoner – han forutså den franske kongens invasjon i 1494, som han berget byen fra, og preknene hans trakk fulle hus, hvor begeistrede folkemengder ivret etter skam, botsgang og selvutslettelse.

Og slik trærne blir hugget i Oslos gater, ble Firenzes kunstskatter, bøker, vakre klær, musikkinstrumenter og andre umoralens og forfengelighetens luksusartikler slept ut på torget og brent til den ny-omvendte folkemassens jubel.

Dekadensen og skjørlevnethetens symboler omgjordes til lut og aske på piazzaen.

Man ble renset og født på ny i troen på å unnslippe straff på dommens dag. Den gang som idag.

Slik troen seirer over sunn fornuft idag, seiret også troen i det som hadde vært kunstens, industriens og vitenskapens by. Den som motsatte seg, ble raskt angrepet av Savonarolas tilhengere – kalt il piagnoni, «gråterne» eller «klynkerne».

Og slik tårene seirer over fornuften i nåtidens Europa, seiret sutringen over menneskene i Firenze.

Men jubelen som først hadde båret refseren og redningsmannen Savonarola til seier, gikk etterhvert over til misnøye.

For Savonarola lot det ikke bli med kulturbålene. Grepet ble ytterligere strammet om Firenzes hals. Strenge reformer som kontrollerte drikk og fest, erotikk og dans, klesdrakt og oppførsel, ble innført.

Savonarolas eget moralpoliti patruljerte gatene og banket opp folk som de mente kledde seg usømmelig og oppførte seg uanstendig. Bot og anger, renselse, straff og skam la sin klamme hånd over byen.

Hadde predikanten levd i dag skal du ikke se bort fra at han kanskje hadde fått opprettet et eget moralpoliti som skulle slå hardt ned på den som prøvde seg på en ribbebit, eller en kanskje en medisterpølse, på julebordet.

Hadde jeg vært en slik nålevende nymoralistisk gulrotspisende puritaner hadde jeg ikke fått sove om natten om jeg hadde visst hvilken skjebne som ble den strenge og refsende reformatoren til del.

I 1498 tentes et nytt bål på torget i Firenze.

Men ingen bøker, ingen erotiske dikt, ingen lødige malerier, ingen lubne forgylte basunengler vred seg i de knitrende flammene.

På bålet brant Savonarola selv.

Det kuede Firenze hadde fått nok av tvang og kontroll, og Savonarola, som hadde ertet på seg paven og flere innflytelsesrike borgere og geistlige, ble ekskommunisert og dømt for kjetteri og kirkesplid.

Om morgenen den 23. mai 1498 brant tyrannen på Piazza della Signoria.

Idag er profeten, predikanten og politikeren Girolamo Savonarola glemt. Det er bare folk som meg, som skriver kåserier og innlegg som blir møtt med «Hva!?!» «Hvor har du dette fra!?!» «For noe oppgulp!!!» som husker Savonarola.

Idag tenker jeg mer enn noensinne på Savonarola.

I en tid hvor moralens måker igjen stirrer skarpt og hatefullt ned fra sitt rene og edelsinnede høye, på de syndige menneskene der nede på jorden og vil straffe oss med helvetes pine, striskjorte og havrelefse, tråsykkel og kjøttfrie julebord, tenker jeg ofte på Girolamo Savonarola.

Mannen som til slutt tapte kampen mot menneskene.

Kjøp Kjell Skartveits bok her!