Psykolog Kari Vigeland går inn for at man må slutte å behandle de eldste, slik at de kan dø. De sluker for store ressurser.

Til NRK Dagsnytt sier hun at feks. ved lungebetennelse bør ikke de eldste få behandling. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn eutansi. Vigeland er en aktiv forkjemper for retten til å avslutte sitt eget liv. Men hennes utspill vil bekrefte en frykt mange har for at det vil bli utvidet til at man tar andres liv.

Å reise spørsmålet om ressursprioritering og stille den ene gruppen opp mot en annen, er det man ellers sosialdemedisinsk tar sterkt avstand fra.

Dostojevskijs «kjellermenneske» dukker opp ved høylys dag.

De aller eldste på norske sykehjem må på et tidspunkt slutte med pillene og dø istedenfor å ta ressurser fra yngre generasjoner. Det mener psykolog Kari Vigeland.

Den tidligere generalsekretæren i Human-Etisk Forbund ber politiske myndigheter om å sette et tak på bevilgningene til smertelindrende og livsforlengende behandling for de aller eldste, skriver Vårt Land.

Vigeland viser til at det i årene som kommer vil bli mange flere eldre over 90 år og kaller eldrebølgen for en tsunami.

– Mange våger ikke å ta tak i problemet. Det er ikke et mål å utvikle medisiner som skal få oss til å leve til vi blir 130 år, sier Vigeland til Human-Etisk Forbunds nettsider.

Vigeland mener at ressursene må brukes på yngre mennesker med sykdommer som kan helbredes, framfor å hjelpe de aller eldste til å leve år etter år med mange ulike sykdommer.

– Jeg er for aktiv dødshjelp for dødssyke som ber om det, men det jeg argumenterer for denne gangen er heller passiv dødshjelp, å avstå fra behandling slik at folk kan få dø av sykdommene sine, sier hun til Vårt Land. (©NTB)

Men dette praktiseres allerede på norske sykehus og sykehjem. Man overbehandler ikke folk. Men Vigeland ser ut til å gå fremme en mer aktiv dødshjelp.

Vigeland snakker også på en måte om eldre som signaliserer manglende respekt. Hun ville aldri våget å snakke slik feks. om innvandrere som ligger budsjettene til last.

Vigeland sier man må slutte med pillene, men nekter å konkretisere.

– Eg er for aktiv dødshjelp for dødssjuke som ber om det. Men eg argumenterer ikkje for dødshjelp i denne artikkelen. Det eg er for her, er heller passiv dødshjelp, å late vere avstå frå behandling slik at folk kan få døy av sjukdommane sine, svarar Vigeland.

Droppe pillane. – Og du inkluderer altså å stoppe vanleg behandling på sjukeheimar?

– Ja, mange sjukeheimspasientar får livsopphaldande behandling gjennom pillar for mange slags sjukdommar. På eit tidspunkt kan det for dei aller eldste vere rett å slutte med denne behandlinga.

– Kven skal bestemme? Dei eldre – eller andre?

– Vi må også ha politiske føringar. Men eg kan ikkje konkretisere meir, svarar Vigeland.

Hun har skrevet en artikkel på Fritanke.no, som Vårt Land har fulgt opp. At vil at politikerne skal legge føringer for når hjelp skal avsluttes, er vanskelig å fatte. Hvilke forutsetninger har politikerne for å vurdere det? Det kan bli ren vilkårlighet.

Eksempelvis: Mange eldre går på blodfortynnende tabletter av hensyn til hjertet. Skal man slutte med disse slik at de får hjerneslag og blir grønnsaker?

Det er vanskelig å forstå at et erfarent fagmenneske kan foreslå noe slikt.

Allerede tittelen på artikkelen i Fritanke.no, angir hvor feil utgangspunktet er: Vil menneskeverdet oversvømmes av eldrebølgen? Vigeland postulerer her en kvantitativ uthuling av menneskeverdet. Problemet med ressurser er høyst påtrengende. Men hvem vil foreslå at nedvurdering av menenskeverdet?

Vigeland setter seg i den gamles sted, og mener at det er den gamle selv som vil føle at han/hun er en belastning, og det vil forringe følelsen av egenverd. Det er en merkelig kobling. Å være til bry er noe gamle føler, men derfra til å ønske å få avsluttet livet er et kort skritt. Vigeland gir uttrykk for den ultimate masochisme.

Ingen hindrer henne å foreta private valg for sitt eget liv. Men det hun går inn for er faktisk å gjøre dette til offentlig politikk, dvs. på andres vegne. Det er alvorlig.

Eldrebølgen fosser inn. Alle skulle nå ha hørt om den nye tsunamien som vil ramme oss om kort tid. Siste verdenskrig forårsaket at mange, i ren lykkerus skal vi tro, satte en masse barn til verden da krigen var over. Dette får nå mer alvorlige følger: oldisene vil oversvømme landet.
..
Hva med menneskeverdet? Hvordan vil jeg selv oppleve situasjonen som redusert og hjelptrengende 90-åring? Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men en klart belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?

Hvis mitt omsorgsbehov førte til at barna mine fikk sterkt begrenset tid til sine barn – mine barnebarn?
..
Som gamle må vi være takknemlige for det livet vi har hatt og ha omtanke for de som kommer etter oss. Vi må godta at det settes et tak på bevilgningene til kurativ og livsoppholdende behandling for de aller eldste, men uten at det skjæres ned på midler til omsorg og lindrende behandling.

For det kan ikke være riktig at en stadig større andel av de samlede helserssursene skal brukes på de eldste. Å godta dette, tror jeg vil styrke både egointegriteten, selvaktelsen – og vårt menneskeverd. Selv om det skulle bli noen færre leveår.

Her er det et annet argument som brukes: ressursene. Først er det de eldres følelse av mindreverd fordi de er til last, som er argumentet. Men så kommer prioriteringen av ressurser: det er jo en helt annen skål. Kriteriet er vel produktivitet: de eldre kan ikke gi noe tilbake. Men den samme målestokk kan vel anlegges på tsunamien av ayslsøkere som heller ikke er noe plussbidrag til økonomien?

Tankekorset er: For eliten er det lov å reise spørsmål om norske eldre fortjener å leve. Man ville aldri våget å gjøre noe tilsvarende med nye grupper. Det ville umiddelbart vært en sak for diverse ombud. Vigeland har ikke ment det sånn. Men det ligger som implikasjoner i hennes argumenter.

«Vi må la dei aller eldste døy»