Bjarne Håkon Hanssen kritiseres for ikke å respektere grensene mellom offentlig verv og kommersielle interesser. Men hva skal man si om NUPI-direktør Jan Egeland som opptrer i flere roller alt etter som det passer ham?

Nå reageres det. Hilde Sandvik skriver i Bergens Tidende:

Då Nupi (Norsk utanrikspolitisk institutt) arrangerte seminar med tidlegare statsråd i Pakistan, Syeda Abida Hussain sist veke, fekk ho spørsmål frå salen om kva ho tykte om at Noreg gir slik støtte.

Den tidlegare statsråden hadde så vidt byrja å svare då Nupi-direktør Jan Egeland kasta seg fram og overtok: «Let me say this», sa han: «UD gir pengar til koranskulane i Pakistan for å gjere dei mindre ekstreme». Hendinga blei vist på TV 2-nyhendene onsdag.

Direktøren ved det frie utanrikspolitiske forskingsinstituttet gjorde seg altså til talsmann – informasjonsmedarbeidar – for utanriksdepartementets fordelingspolitikk. Burde ikkje det fått nokre alarmklokker til å ringe?

Privilegier

I det egalitære samfunnet finnes det unntak. For Arbeiderpartiet har det alltid vært unntak. De har vært hevet over reglene, hvis situasjonen tilsa det. Jan Egeland og Jonas Gahr Støres generasjon har ikke møkk under neglene, ikke træler i hendene. De fremstår som selvbevisste, forfengelige og arrogante. Arrogansen kommer frem når de enten får ubehagelige spørsmål, eller andre får det, som i dette tilfellet. Egeland rødmer ikke, unnskylder seg ikke. Han bruker bare sin medfødte rett, akkurat som en fra britisk overklasse. Privilegieposisjonen har gått dem i blodet.

Populist

Det underlige med Egeland er den profilen han har valgt å legge seg på i det offentlige ordskiftet. Han var den store humanist som kom hjem fra toppjobben i FN. Han liker åpenbart å mene ting. Men skriveriene hans i Aftenposten vitner om antiamerikanisme og anti-israelisme. Egeland jukser med fakta for å kunne henge ut USA og Israel, alt mens han legger ansiktet i gravalvorlige folder. Han er Mr. Serious himself.

Hulheten kom frem da Egeland var paneldeltaker i Aftenposten/NRKs møte sist tirsdag i anledning Berlin-murens fall. Egeland gjentok hva han skrev i Aftenposten samme dag: At Europa hadde bygget en mur rundt seg selv. Det var blitt en Festning Europa.

Europa vil ikke dele, hevdet Egeland. Da han fikk spørsmål om hvilke forslag han ville komme med, hadde han ikke et eneste svar. Han foretrakk å snakke om likene av druknede asylsøkere som skyller i land på Lampedusa og i Spania. Se og Hør kunne ikke gjort det bedre.

Hilde Sandvik går gjennom alle sakene Egeland er arrestert for: den opphaussede sultkatastrofen i Niger, kritikken av at han sitter for nær AP-toppen til å bli leder av en forskningsinstitusjon osv. I hvert tilfelle vil ikke Egeland svare.

Korporativ stat

Størst er likevel konsekvensen for det offentlige ordskiftet og den politiske prosessen. Et lite land som Norge trenger sårt at det finnes uavhengige miljø. Egelands bindinger og den demonstrative måten han viser dem på, diskvalifiserer ikke bare ham, men NUPI. Det er alvorlig.

Men Arbeiderpartiet og den diffuse kretsen rundt ser ut til å ville ha det slik. Det er noe blairsk/campbellsk over Jens Stoltenbergs forsøk på mediekontroll. Disse gutta – for det er det de er – liker kontroll og de er overbevist om at den hviler best hos dem.

EGELAND SI AVBRYTING på TV 2 denne veka kan tyde på at Tvedt har eit poeng. Rollane er så utydelege at det er vanskeleg å vite kven Egeland representerte då han braut av den tidlegare pakistanske statsråden: Var han forskar eller politikar? Forsvarte han UD eller Nupis eventuelle råd til UD?

Eit av dei største forskingsprosjekta til Nupi i augneblinken er eit Pakistan- og Afghanistanprogram, finansiert av UD, Forsvarsdepartementet og Forskingsrådet. Ifølge nettsida til Nupi, tar programmet sikte på «å gi anbefalinger til norske myndigheter og å ta aktivt del i den internasjonale diskursen på feltet». Departementa står elles for over tre fjerdedelar av inntekta til Nupi, kan vi lese ut or årsrapporten frå 2008, 76,5 prosent av vel 63 millionar kroner, for å vere heilt nøyaktig.

AT MIDLANE kjem frå staten, er ikkje sjokkerande. Det finst få frie forskingsmidlar tilgjengelege i Noreg. Oppdragsforsking for det offentlege Noreg er den viktigaste inntektskjelda for forskingsinstitutt som Nupi.

Ei alvorlegare side av finansieringsmodellen, er at det er vanskeleg å drive med kritisk, uavhengig forsking på politiske utanrikspolitiske prioriteringar: pengar til koranskular, fredsarbeidet i Sri Lanka, Noregs rolle i Midtausten, kva bistandsmidlane går til, har få kritiske blikk på seg.

Det er ikkje berre finansieringa som kan bli vanskeleg om spørsmåla spissar seg til. Også politisk kan det bli betent om ein rokkar ved norsk establishments syn på seg sjølv som gavmild fredsbyggjar. Det er mellom anna langt mellom dei forskarane som frivillig identifiserer seg med «feil» politisk farge. Eg har fleire gonger forsøkt å få forskarar til å bidra i bistandsdebatt. I ein samtale hevda ein forskar – med bistandskompetanse – at det var best å teie stille med kritikken i staden for å bli assosiert med Framstegspartiet.

Arbeiderpartiet står overfor formidable oppgaver. De hadde trengt hvert gram av uavhengig kritikk. Egeland/Gahr Støre/Stoltenberg representerer en elitisme som tror de er uunnværlige. De blander sammen privilegier og meritokrati. Selv den dyktigste er avhengige av kritikk for å fungere. Den dagen man ikke forstår det, går man over fra å være de fremste tillitsvalgte til å bli en selvbestaltet elite opptatt av å forsvare sine egne interesser, ikke fellesskapets.

The untouchable

Jan Egeland må snart velge: Vil han vere forskingsdirektør eller politikar?