Det er noe merkelig som skjer med finanskrisen. Den antar form av en storbrann, som suger oksygenet ut av lufta og blir til en konflagrasjon. Oksygenet er frykten, og det som brenner er først papirverdier og så realverdier, våre hus og arbeidsplasser. Likevel står vi som tilskuere til det som skjer. Psykologien er merkelig.

Det som skjer er – tror jeg – uten sidestykke, av den simple grunn at verden aldri har vært wired som den er i dag. De åpne grensene/markedene har skapt en rekordartet vekst. Problemet har ikke vært mangel på penger. Det har vært for mye penger. Disse pengene – og det norske pensjonsfondet er blant dem – har sett etter høyest mulig avkastning. De har kunnet operere i et uregulert marked, med nye instrumenter som har tillatt en oppgiring og med tilhørende muligheter for enorm avkastning. Lederne for noen av de mest lukrative hedgefondene har tjent en 200 millioner dollar i året.

Men selv i et marked som svømmer i penger, må man stille en viss garanti for lån. Når vinden snur og verdien synker, oppstår et likviditetsproblem. Man må kunne stille økte garantier. Men nå finnes ikke penger å låne, eller lånene er til vanvittig rente. Da begynner nedturen. Vi befinner oss i en heis som faller, og vi aner ikke hvor mange etasjer det er. Hva gjør folk da? De later som ingenting.

Hvis politikere, fagfolk og medier skulle handlet på en måte som var på høyde med situasjonen, skulle de ringt med klokkene, innkalt til ekstraordinære pressekonferanser, holdt taler til nasjonen og forberedt dem på hardere tider.

George W. Bush ble rettelig kritisert for å ha startet en kostbar krig uten å be amerikanerne om ett eneste offer, bortsett fra familiene hvis sønner og døtre risikerte livet i Irak. Resten av nasjonen fortsette å leve som før og forbruke oljen som beriket USAs fiender. Bush brukte den mest patriotiske retorikken: «Vi er i krig.» Folk så regningen bli astronomisk, og før eller siden ville de vende seg mot ham. De var ikke forpliktet, hadde ikke ofret seg.

I Europa er denne committment enda svakere. Selv et tap på en håndfull soldater, som de franske i Afghanistan, utløser krav om tilbaketrekking. Noen nasjoner tåler nesten ikke tap i det hele tatt. Tyskland er verst, men holdningen er generell i hele Europa.

Krig er det ekstreme utslag av realitetsprinsippet: drep eller bli drept. Realitetsprinsippet vil si at verden er underlagt visse regler man ikke kan sette seg ut over: Det er f.eks. mangel på ting, som mat eller klær. Mennesket er utstyrt med en kropp som gjør at man fryser eller sulter. Derav kampen for tilværelsen. Nøden er en annen utgave av samme realitetsprinsipp.

Velstanden har opphevet nøden, og EU har en filosofi som også opphever krigen. Det har en god side, men blir farlig i det øyeblikk det finnes krefter som vil ødelegge Europa.

Det interessante i denne sammenheng er at avskaffelse av nød og krig skaper en bestemt mentalitet som gjør at man føler seg immun mot farer. Selv etter 9/11 er det svært vanskelig å få europeere til å forstå at 9/11 forandret verden fundamentalt. USA ligger her langt foran Europa i eksistensiell innsikt.

Krig og nød var vår kontakt med realitetsprinsippet. Teoretisk skulle konkurranseprinsippet opprettholde denne kontakten. Men den rådende ideologien i Europa er fiendtlig ikke bare til krig, men til konflikt overhodet. Europa tviholder på en oppfatning av verden der det går an å komme til forståelse med motstanderen. Motsetningene er ikke-antagonistiske. Det er kappestrid, ikke fiendskap. Selv Taliban kan man forhandle med.

Noe av denne Tornrose-søvnen finner man igjen i holdningen til finanskrisen. Det er en «can’t happen here»-holdning post festum, etter at det har skjedd.

Under Vestens velstandseufori og opphevelse av tyngdeloven ligger en annen og dypere mekanisme: menneskets evne til å ignorere en katastrofe selv der hvor tegnene er tydelige og mange. Jødene i Europa visste at noe forferdelig ventet dem, men greide ikke reagere. Jeg har hørt det fra en overlevendes egen munn: – Vi visste vi ikke kom til å overleve, men trodde ikke vi skulle dø. Det kalles benektelse.

Mennesket har en enorm evne til benektelse. Det har sikkert sammenheng med overlevelsesinstinktet. Men i en verden der det ikke er noe sted å flykte, kan det bli en farlig mekanisme.

I forestillingen om det humanitære Norge som har plass til verdens flyktninger, ligger noen forestillinger om avskjermede områder, om et der ute og et her hjemme, om kontroll og avgrensethet. Men dette er anakronistisk konstruksjon. I dag finnes bare én verden, som interagerer og hvor alle konkurrerer om de samme ressursene. Vår opphøyde posisjon er en farlig illusjon. Penger i utlandet er papirverdier. De kan forsvinne like fort som pengene på Island. (Derfor snakkes det nå på ramme alvor om gjeninnføring av gullstandarden.)

Det snakkes om faren for en isolasjonistisk reaksjon: man trekker seg tilbake til det sikre. Regn med en mye større bevissthet om nasjonal kontroll, hvis ikke landene greier finne frem til internasjonale regler som kan håndheves, og hvem skal håndheve dem?

En verden på opptur merker ikke problemene. Nassim Nicholas Taleb skriver i sin bok The Black Swan: The Impact of the Highly Improbable om det usannsynlige og uventede i historien.

Vi har konstruert en produktivitets- og velferdsmaskin som er rasjonell, og vi forveksler denne rasjonaliteten med historiens gang. Men historien er ikke fornuftig. Det uventede inntreffer, og får helt uoverskuelige konsekvenser. Alt forandres. Nazismen og de totalitære ideologiene i det 20. århundre var historiske nyskapninger som verden såvidt greide beseire. I dag truer islamisme og jihadisme bokstavelig talt med ragnarokk.

Jeg vil også plassere miljø- og klimaendringene i samme kategori. Menneskenes reaksjoner er puslete, tafatte. Man forvandler de største spørsmål til brødpolitikk. Hvis den rød-grønne regjeringen virkelig trodde på sine egne ord, hadde de oppført seg helt annerledes.

Verden er nå truffet av suksessive bråe hendelser: Den første var positiv, Murens fall, og derfor hentet vi ut fredsdividenden uten å bry oss om andre farer. 9/11 tok oss på sengen, og nå forsvinner velstanden mellom hendene på oss.

Det ligger en mulighet til besinnelse i disse dramatiske hendelsene, en rekobling til den harde og brutale vilkårene de fleste mennesker på jorda lever under. Det er en annen og mer jordnær solidaritet.