2014  har vært som en hvirvelvind. Vanlige mennesker har nok med å holde seg på bena. De trenger enda større styrke for å ta imot det som kommer.

Uten å behøve å åpne en avis eller se noen kavalkade, vet vi at 2014 var året da krigene og oppløsningen i Midtøsten nådde et nytt stadium: Det er ikke tilfeldig at årets nye ord var «fremmedkriger». Tidligere har venstresiden trøstet seg med at Iraks sammenbrudd er «vår» skyld. Denne bebreidelsen/anklagen er blitt svakere. Den finner ingen relevans i Syria og i Libya hjalp NATO-allierte til med å styrte diktatoren. Nå er landet i full oppløsning. USA klarte ikke nasjonsbygging i Irak, og i Libya forsøkte man ikke en gang. Hvordan skal Vesten kunne redde nasjoner fra seg selv? Den dystre konklusjonen er at Vesten innser sin utilstrekkelighet og erkjenner at land ikke kan reddes. De må redde seg selv. I den arabiske verden og Maghreb/Sahel/Afrikas horn – betyr det mye lidelse og kaos og en økende strøm til Europa.

Det vi kan forvente i 2015 er i enda høyere grad at Vesten overlater land i oppløsning til sin egen skjebne. Briter og amerikanere skulle hjelpe Nigeria i jakten på Boko Haram. Vi hører lite om hvordan samarbeidet går.

Sterke menn

Truet av kaos vender landene seg mot sterke menn. Bebreidelsene mot Egypts Fatah Abdel al-Sisi er svake. Hva har Vesten å stille opp?

I Øst har en sterk mann truet Europa med krig. Vladimir Putin utfordrer Vesten mer enn militært og sikkerhetspolitisk. Det er et nytt imperium han drømmer om. Putin bør minne europeerne om at de lever i en verden der et stort naboland studerer oss med tanke på vår svakhet og for å ramme oss. Hvorfor har vi så vanskelig for å ta det inn over oss?

Autoritære løsninger

Et Europa som oversvømmes av flyktninger fra Midtøsten og Nord-Afrika vil være et «opptatt» og svakt Europa. Men også Europa har en autoritær tradisjon. I fravær av demokrati oppstår andre løsninger.

Det humanitære spørsmålet er noe langt mer enn bare å redde mennesker. Hvis offentligheten ikke får lov å drøfte implikasjonene, vil «andre løsninger» by seg frem.

Som Christian Tybring-Gjedde påpeker i sin bok Mens orkesteret spiller: innvandring er ikke som andre spørsmål. Det er noe irreversibelt. Man kan ikke trylle vekk mennesker hvis man finner ut at det ble for mange. Men i stedet for kreditt har Tybring-Gjedde blitt hengt ut til spott og spe. Også det er et dårlig tegn.

Dette er denne reaksjonen som gir virkelig grunn til bekymring for Europas fremtid.

Stopp munnen på dem

I varierende grad forsøker myndigheter og establishment å brennmerke partier og bevegelser som gjør seg til talerør for bekymrede borgere. Det er som de mangler realitetssans: Hvis de skulle klare å ødelegge Nigel Farage og UKIP – hva tror de ville komme i stedet?

Sverige er blitt det mest ekstreme landet. Utestengelsen av Sverigedemokratene setter svensk politikk i en slags unntakstilstand.

Tyske myndigheter og partier/medier forsøker samme taktikk mot PEGIDA-bevegelsen. Man leter med lys og lykte etter noe å henge dem ut for, og noe vil de alltids finne. Men det er noe som heter å være i god tro, good faith and bad faith. Hvis makthavnere handler i bad faith vil de øke mistilliten.

Hvordan skal de klare å beholde kontrollen, uten å innskrenke ytringsfriheten?

Eksistensen av fryktkultur og internett er en selvmotsigelse. Når folk anonymt gir sin mening til kjenne kalles det hatytringer. Tror the powers that be at en slik fremgangsmåte fører frem?

Autentisk

Tillit må fortjenes. Den ene part kan ikke tro at den forvalter tillit som sosial kapital. Slik snakker dagens politikere og medier. De sitter på tilliten som på en pengesekk. Men da trekker folk seg fra den sosiale kontrakten. Hvis myndighetene/meningskontrollørene svarer med enda sterkere trykk, vil de også si opp den sosiale freden.

Sosial kontrakt og sosial fred hører uløselig sammen. Elementært. Hvis myndighetene i Europa desavourer og erklærer folkets røst for illegitim, vil de bringe oss langt skritt mot sosial ufred.

Allerede brutt

Ikke minst fordi denne freden allerede er brutt av islamister som har erklært våre samfunn krig, med voldelige og ikke-voldelige midler.

Hvordan tror myndigheter/meningskontrollører at folk oppfatter denne krigen mot vår samfunnsform? Det synes ikke å være med i kalkylen.

Forsvaret sier at norske militære bør gå i sivil utenfor tjeneste. Det faller dem visst ikke inn at dette har en innvirkning på folks oppfatning.

Kringsatt av fiender

Folk er overlatt til seg selv. Derfor er informasjonsarbeid/opplysning av overmåte stor verdi, for at folk skal kunne orientere seg, slik at alt ikke blir et tussmørke. I mørket trives tussser og troll.

Folk skjerper sansene og spisser ørene. De forstår at det skjer ting der ute som berører oss, mer enn vi liker å tenke på.

Det som skjer i Midtøsten er ikke en vanlig krig. Det er en krig der den andre forsvinner. En eksistensiell krig. Det gjelder den sekteriske krigen mellom shiaer og sunnier, men også krigen mot de svakeste: kristne og yezidier. Vi snakker gjerne og høyt om alle vi bør ta imot, men ikke om denne krigen mot minoritetene, mot «de andre».*

Ondets rot

Nylig ble en ahmadiya-representant drept i Pakistan, den 11. i rekken. Pakistans nasjonalforsamling vedtok i 1974 at ahmadiyaer ikke har rett til å kalle seg muslimer. Et land hvor en nasjonalforsamling gir seg til å bestemme om en gruppe er troende nok til å fortjene betegnelsen muslim, i et land som kaller seg islamsk, har store problemer. Det er denne statsautoriserte intoleransen som finner sitt mest ekstreme uttrykk i massakren på den militærdrevne skolen i Peshawar. Taliban er bare intoleransen i sin ytterste konsekvens. Så lenge Pakistan nekter å innse det, vil de ikke lykkes med å utrydde terrorismen. Den er innebygd i systemet.

Det hadde ikke vært grunn til å vie Pakistans problemer så stor oppmerksomhet hvis det ikke var fordi vi er i ferd med å importere den samme intoleransen til Europa, i multikulturalismens og toleransens navn. Derfor har hendelser i land som Pakistan alltid en dobbelbunn: Vår magefølelse sier oss at dette nå også berører oss. Det er noe historisk helt nytt for Europa.

Det fører oss tilbake til tiden før den westfalske fred i 1648. Tilbake til konfliktene i Tredveårskrigen.

Nasjonen

I en situasjon der Europa kunne trengt all sin styrke og oppsamlede erfaring for å takle problemene nye folkegrupper bringer med seg, gjør Europa det stikk motsatte. Det avskaffer seg selv.

Europa gjør to ting samtidig: Det importerer en intolerant kultur/religion samtidig som det avskaffer nasjonen. Nasjonalstaten har allerede avstått mye av sin makt til EU/EØS. Avskaffelse av nasjonen er noe annet og mer alvorlig: det er å gi avkall på folket som bærer av nasjonal identitet og tradisjon. For at nasjonalstaten skal ha noen å beskytte må den ha et folk. Hvis staten sier at nasjonen ikke lenger er ett folk, men flere, mister den sin karakter. Fredrik Reinfeldt sier det i klartekst: Sverige som nasjon består av alle menneskene som kommer dit og slår seg ned der. Også grensene er et resultat av historiske tilfeldigheter. Den svenske nøytraliteten tar her en overraskende ny retning.

I Danmark er nasjonalfølelsen ennå såpass sterk at det er kommet en reaksjon. Der finnes forutsetningen for at noe kan skje: Intellektuelle som formulerer tankene til folket.

Sverige står for det stikk motsatte: der er oppgivelsen av nasjonen gjort til et ideal. Utviklingen i Sverige vil være anskuelsesundervisning for omverdenen. Sveriges problemer er av en karakter som ikke lar seg skjule. Her har nettsteder som rights.no og document.no en viktig oppgave: Å holde publikum løpende orientert om det som er en pågående oppløsning. Spørsmålet som oppstår i folks hoder vil være: Er det dette vi styrer mot? Svaret er ja, det går bare litt saktere hos oss. Men retningen er den samme.

Oljepris

Norge har kunnet forveksle eksepsjonalitet – det er typisk norsk å være god – med oljerikdom. Fallet i oljepris kan tvinge frem mer edruelighet i politikken.

Fallet er en alvorlig strek i regningen for mediene og Jonas Gahr Støre. De hadde regnet med en walkover i 2017 og satset på å kunne love gull og grønne skoger. Nå må de i stedet vurdere om de skal tørre å øke skattene.

Det liberale demokrati

Liksom Norge har forvekslet frihet med en råvarebasert velstand har USA under Obama gjort det samme. Obama er en type liberaler som tror at friheten og fremskrittet er endeløs. Når han støter på aktører som ikke praktiserer dialog får han problemer.

Vi står bare ved inngangen til å ta inn over oss det liberale demokratiets krise. 2015 kommer til å bli en annen skål. Vi kan klage og jamre oss over at drikken smaker bittert. Men andre har smakt en mye bitrere drikk og de hadde ingen å klage til.

Vi må lære nye lekser. Det kan lønne seg å studere de gamle.

* Vi burde ha lært mer om disse gruppekonfliktene etter 12 år i Afghanistan, der grupper som hazaraer har fart ille, og tadjiker og pashtuner dreper hverandre. Men vår egen elite har hatt nok med å rakke ned på våre egne styrker og svekke moralen.