Christian Borchsenius 
Dag 2: Lviv
1. august. På nattbussen til Lviv sitter Veronika, medisinstudent og, i kraft av studiene, allerede med graden juniorløytnant i det ukrainske forsvaret. Hun er 22 år gammel og vokste opp med campingliv. Hun liker å slå opp telt alene langt inne i naturen og bli der i flere døgn. Nå er hun på vei hjem til hjembyen i det sentrale Ukraina.
Faren hennes ble innrullert i hæren for bare én måned siden, og hun er naturlig nok dypt bekymret for ham. Hun vet bare at han er utplassert et sted sørøst i landet. Han får ringe henne i noen få minutter én gang i uken.
Akkurat idet hun forteller om ham, ringer telefonen. Det er faren. Samtalen er kort. Han spør om hun har det bra. Hun svarer at hun har det fint og spør det samme tilbake.
Hun samler seg raskt og forklarer at alle samtalene følger det samme mønsteret. Først når han har gjennomført sin ukentlige ringerunde til resten av familien, sammenligner de det lille hver av dem har fått vite. Slik setter de sammen de få bruddstykkene av ny informasjon.
Veronika foreslår at vi tar trikken inn til Lviv sentrum, til Rådhuset, hvor det skal holdes en seremoni til minne om åtte soldater fra byen som har falt i krigen. Slike seremonier finner sted over hele Ukraina, med lokale tradisjoner og variasjoner.
Rynok-plassen
Vi setter oss utenfor Grand Café Leopolis, med utsikt over de historiske bygningene rundt Rynok-plassen, der både Rådhuset og kirken hvor minneseremonien allerede er i gang ligger. Utenfor øver soldater på marsjering.
En kortesje med politibiler stanser foran Rådhuset, etterfulgt av militære ambulanser som frakter kistene med de åtte falne soldatene videre til begravelsene. Bakerst følger busser med de etterlatte familiene.
Utenfor Rådhuset har de kommunalt ansatte stilt opp i rette rekker for å hylle de falne heltene. I Ukraina er ordet «helt» forbeholdt soldater som har mistet livet i forsvaret av fedrelandet.
Plutselig lyder en enslig, sørgmodig trompetsolo fra klokketårnet høyt over plassen. Alle fotgjengere stanser opp og står urørlige til den siste tonen har dødd ut.
For nesten alle ukrainske familier er dette øyeblikket dypt personlig. Nesten alle kjenner noen ved fronten, og nesten alle kjenner noen som er blitt drept. Idet kistene passerer, går flere i folkemengden ned på kne, mens mange gråter åpenlyst.
Veronika er blant dem.
Da hun har samlet seg, dreier samtalen inn på Russland og hvordan landet gjennom historien har utvidet seg ved å innlemme nabolandenes territorier. Hun mener mange russere fortsatt tenker i imperiale baner – i interessesfærer, stormaktsstatus og nasjonal prestisje – og at «Moder Russland» alltid kommer først, enten myndighetene handler rett eller galt. Hun sammenligner denne tankegangen med nasjonalismen som preget Det osmanske riket og Nazi-Tyskland.
Etter hennes syn ønsker Russland ikke nødvendigvis å bli likt av omverdenen, men å bli fryktet – for sine atomvåpen, sin militære styrke og sin evne til å true og plage nabolandene.
Olesko slott
Veronika drar videre til jernbanestasjonen. Selv setter jeg kursen mot Olesko, en times kjøretur østover. Det lille stedet er mest kjent i Norge som handlingens åsted i Max Mausers kriminalroman Rittet fra Olesko fra 1930-årene. Max Mauser var psevdonymet til den langt mer beryktede Jonas Lie.
Jonas Lie var barnebarn av forfatteren med samme navn, en av de fire store i norsk litterær realisme. Den yngre Lie gikk imidlertid en helt annen vei og ble fryktet politisjef under den tyske okkupasjonen av Norge.
Den mest berømte beboeren på Olesko slott var kong Jan III Sobieski av Polen, kjent for seieren over Det osmanske riket i slaget ved Wien i 1683.
Kryivka
Lviv er berømt for sitt uteliv, sitt kjøkken og sin historie. Alle tre møtes på restauranten Kryivka, et temasted bygget som en rekonstruksjon av de skjulte bunkerne, kryivky, som ble brukt av den ukrainske nasjonalistiske geriljabevegelsen.
Bevegelsen kjempet først mot både Nazi-Tyskland og Sovjetunionen under andre verdenskrig, før den fortsatte en langvarig væpnet motstand mot sovjetisk styre frem til begynnelsen av 1950-årene. Enkelte isolerte grupper holdt kampen gående helt til 1960. Noen familier mistet samtlige mannlige medlemmer, til tross for at den yngste broren ofte bevisst ble holdt utenfor partisanbevegelsen.
For å slippe inn på Kryivka blir gjestene stanset av en uniformert «partisan», som krever svaret «Heroiam slava!» – «Ære til heltene!» – før dørene åpnes til et omfattende gjenskapt bunkeranlegg med våpen, uniformer og krigsgjenstander fra både den historiske motstandskampen og dagens krig. Her finnes til og med en liten skytebane.
Det mest populære målet er – du gjettet riktig.
Videre på reisen
I morgen går ferden videre med Ukrainske Statsbaner til Kyiv. Hovedstaden har de siste dagene vært utsatt for kraftige russiske angrep, men værmeldingen lover strålende sol og temperaturer over 35 grader. Det blir trolig oftere nødvendig å søke ly for solen enn for russiske missiler.
