Macron sendte sist uke ut melding om at samarbeidsprosjektet for et nytt europeisk kampfly må skrinlegges. Selskapene har ikke klart å samarbeide, og 116 milliarder dollar er tapt. Det er et nederlag for Europa som vil gi gjenlyd. Men hvor er selvkritikken?

Frankrike og Tyskland har trukket seg fra jagerflydelen av prosjektet «Future Combat Air System» (FCAS), ifølge franske og tyske myndigheter – et prosjekt til en verdi av rundt 116 milliarder dollar som ble lansert i 2017 for å utvikle et neste generasjons kampfly som skal erstatte Frankrikes Rafale-jagerfly og Tysklands og Spanias Eurofighter-flåter innen 2040.

«De tyske myndighetene mente at det ikke var mulig å legge ytterligere press på de berørte selskapene», uttalte Élysée-palasset, kontoret til den franske presidenten Emmanuel Macron, i en pressemelding.

Det er nesten ikke til å forstå at de tunge landene i EU – Frankrike, Tyskland, Spania – må kaste inn håndkleet. Hva sier det om samarbeidsevnen innen EU?

Vil disse landene kunne møte Russland om to-tre år, slik prognosene lyder på?

Hvordan harmonerer det med at man åpent markerer avstand til Trumps USA?

Som Fox News slår fast:

Europas mest ambisiøse prosjekt for å utvikle et eget 6.-generasjons jagerfly har strandet, noe som utgjør et alvorlig tilbakeslag for kontinentets streben etter militær uavhengighet, akkurat nå når NATO-allierte lover historiske økninger i forsvarsbudsjettene.

Noe er alvorlig galt. En så stor avstand mellom retorikk og realitet skal ikke være mulig.

Kravspesifiksjonene til et moderne kampfly er store. Er Europa for teknologisk tilbakestående?

Programmet ble tenkt som Europas svar på fremtidig amerikansk og kinesisk luftherredømme og skulle kombinere et stealth-jagerfly med avanserte nettverksfunksjoner, kunstig intelligens og tilhørende droner. Europeiske ledere så også på det som en hjørnestein i kontinentets satsing på større forsvarsautonomi og en sterkere innenlandsk forsvarsindustri.

Et så stort prosjekt er en prøve på hva man kan, og svaret foreligger: Europa stryker. Likevel har ikke kanselleringen fått overskrifter i landene som ønsker å være klar til krig mot Russland.

Hva har egentlig Europa å stille opp med?

Det forventes at 6.-generasjons jagerfly vil kombinere stealth-teknologi, kunstig intelligens, avanserte sensorer, nettverkssystemer og grupper av ledsagende droner. Militære planleggere ser på dem som fremtiden for luftkamp og en nøkkelkapasitet i potensielle konflikter som involverer stormakter som Kina eller Russland.

Europeiske ledere betraktet programmet som en test på om Europa kunne utvikle banebrytende militærteknologi uten å være avhengig av amerikanske forsvarsleverandører, noe som gjør at programmets sammenbrudd utgjør et tilbakeslag for de bredere ambisjonene om selvforsyning på forsvarsområdet og strategisk autonomi.

Man blir fristet til å konkludere med at Europa ikke har bestått, at Europa ikke vil klare å mønstre en utfordrer til Kina og USA. Nå er spørsmålet snarere hvem Europa vil velge som alliansepartner. Vi har en elite som aktivt motarbeider Trumps USA, ikke minst innen mediene.

Bekymringene for prosjektets levedyktighet hadde vokst i flere måneder. Tidligere i 2026 beskrev EUs forsvarskommissær Andrius Kubilius programmet som en «fiasko» og advarte om at Europa manglet vellykkede eksempler på store multinasjonale forsvarsprosjekter.

Sammenbruddet reiser nå nye spørsmål om hvorvidt Europa kan omsette løftene om opprustning og strategisk autonomi til de komplekse multinasjonale våpenprogrammene som trengs for å konkurrere med USA og Kina.

Det nye Europa er kjennetegnet ved mangel på selvkritikk: Dette havariet burde preget overskriftene, for det avslører en svakhet ved dagens Europa som handler om evne og gjennomføringskraft. Det gjelder ikke bare forsvar, men også industri. Europa vil være ledende på det grønne skiftet.

Det foretrekker moralsk overlegenhet.

Propaganda mot Trump og USA erstatter strategisk tenkning. Det gir en følelse av å forstå og vite bedre.

Men Europas motstandere ser hva de ser.

«Det er neppe et ideelt signal verken til Washington eller til Moskva», sa Douglas Barrie, seniorforsker innen militær luftfart ved International Institute for Strategic Studies, til Reuters.

Friedrich Merz tvilte på om det i det hele tatt ville være behov for et 6.-generasjons kampfly når det sto ferdig. Macron ville ha et fly som kunne levere atomvåpen med base på hangarskip.

Sammenbruddet understreket hvor dype uenighetene er mellom regjeringene og industripartnerne som er involvert i programmet.

Macrons kontor opplyste at Frankrike vil fortsette å arbeide for europeisk forsvarssamarbeid til tross for tilbakeslaget.

«De franske myndighetene vil fortsette å oppmuntre våre selskaper og væpnede styrker til å utforske måter og midler for å gjennomføre ambisiøse europeiske prosjekter som er i tråd med våre nasjonale sikkerhetsinteresser», la kontoret til.

Sammenbruddet i jagerflyprogrammet reiser også spørsmål om fremtiden til andre store europeiske forsvarsinitiativ.

Man kan stille spørsmål om Støres ønske om å la franske Rafale-fly i en krisesituasjon være stasjonert på norsk jord, bestykket med atomvåpen, henger sammen med kanselleringen av 6.-generasjonsflyet. Er det Macrons erstatning for bortfallet av kampflyet og alt det skulle føre med seg?

Det er typisk fransk solospill.

Europa skulle utvikle en felles plattform for krigføring der man syr sammen ulike våpengrener og lar dem snakke sammen og finne fiendtlige mål i sanntid.

Frankrike og Tyskland har hatt vanskeligheter med å opprettholde fremdriften i prosjektet «Main Ground Combat System» (MGCS), et neste generasjons stridsvognprosjekt, mens flere andre felles forsvarsprosjekter har blitt utsatt, omstrukturert eller avlyst de siste årene.

Er det den nasjonale rammen og målbevisstheten som svikter?

Tyske Thilo Sarrazin sa en gang under et besøk i København at euroen aldri ville bli en suksess, fordi den forutsetter at italienere kan bli tyskere. Men dét kommer aldri til å skje.

Er det denne erkjennelsen som nå viser seg?

Kampflyprosjektet havarerte fordi franskmenn og tyskere ikke klarte å snakke samme språk.

Men det oppstod uenighet om industrielt lederskap, immaterielle rettigheter, teknologideling og den fremtidige utformingen av selve flyet. Frankrike ønsket å bevare sentrale suverene kapasiteter knyttet til landets atomavskrekkingskapasitet og hangarskipoperasjoner, mens Tyskland presset på for et mer likeverdig industrielt partnerskap.

Det er således et nederlag for noe langt mer enn et flyprosjekt. Det er selve nerven i det europeiske forsvarssamarbeidet som svikter.

Den tyske forsvarsminister Boris Pistorius traff spikeren på hodet:

«Med den kunnskapen vi har i dag, ville vi ikke satt i gang dette prosjektet slik det opprinnelig var planlagt», sa han, og beskrev FCAS som «et ambisiøst europeisk prosjekt» som hadde «krasjet mot virkeligheten».

https://www.foxnews.com/politics/europes-116b-fighter-jet-failure-raises-fresh-doubts-about-ability-defend-itself-without-us