– Måten politiet behandlet Henry på, var umenneskelig og nedverdigende, sa Henry Nowaks far Mark etter rettssaken mot sønnens morder Vikram Digwa: Morderen ble trodd og ikke lagt i håndjern, slik Henry ble mens han var døende og forgjeves sa at han var knivstukket, sa faren i nærvær av Henrys mor og søster utenfor Southampton Crown Court mandag.

Mark Nowaks erklæring til offentligheten gjengis her i sin helhet:

Jeg er faren til Henry Nowak. Til venstre for meg står datteren min, Olivia Nowak, Henrys eldste søster. Og til venstre for henne står Lucy Ross, Henry Nowaks mor.

Juryen bekreftet det vi alltid har visst. Henrys liv ble tatt fra ham på ulovlig vis, med vold og uten grunn. Henry var 18 år gammel. Han var snill, ambisiøs, elsket og full av fremtidsutsikter. Han hadde hele livet foran seg. En utdanning å fullføre, steder å oppleve og en fremtid å bygge. Den fremtiden ble stjålet fra ham, og ingen dom eller straff vil noensinne gi den tilbake. Henry gjorde ingenting galt. Han var en av de snilleste, vennligste og mest inkluderende menneskene man kunne håpe å møte. Han var fantastisk på alle måter.

Den 3. desember i fjor var Henry på vei hjem fra en kveld ute med fotballkameratene fra universitetet da han møtte Vikram Digwa, en mann som åpent bar en stor kniv på gatene i Storbritannia. Den kniven ble brukt til å ta Henrys liv. Han burde ha vært trygg på vei hjem. I stedet ble han nok et ungt liv som gikk tapt til den brutale virkeligheten av knivkriminalitet i dette landet. Henry hadde blitt knivstukket flere ganger, og mens brystet hans fylte seg med blod, prøvde han å rømme. Han ble jaget, mishandlet og filmet av Vikram Digwa og andre.

Da politiet ankom, lå Henry på bakken, knapt i stand til å sette seg opp og tydeligvis i alvorlig medisinsk nød. Med sine siste ord fortalte han politibetjentene at han ikke fikk puste. Han fortalte dem at han hadde blitt knivstukket. Faktisk sa Henry til politibetjentene at han ikke fikk puste ni ganger. Han fortalte dem at han hadde blitt knivstukket fire ganger. Svaret fra en av politibetjentene var: «Jeg tror ikke det, kompis.»

Politiet har sagt at de ble villedet av morderen og at situasjonen da de ankom var kompleks. Dessverre virker det for oss som om sannheten er mye enklere. Politiet ble fortalt av vår sønn selv og av en person fra publikum som ringte 999 at de hadde hørt noen rope at de hadde blitt knivstukket. Men politiet trodde ikke på dem. Henry ble dratt over grusen, hendene hans ble tvunget bak ryggen, og han ble satt i håndjern. I stedet for å bli behandlet som et døende offer, arresterte politiet Henry formelt for vold og leste opp rettighetene hans. Det var det siste han hørte.

Henry døde ikke med verdighet. Han døde ikke med den omsorgen han fortjente. Han mistet bevisstheten før noen trodde på ham. La meg være helt klar. Vi holder Vikram Digwa alene og 100 % ansvarlig for det brutale drapet på vår sønn. Men Henry burde ikke ha dødd på gatene i Southampton i politiets varetekt. Måten han ble behandlet på var umenneskelig og nedverdigende.

Hans morder ble derimot behandlet med anstendighet. Han ble trodd. Han ble ikke lagt i håndjern da han ble arrestert. Han ble ikke lagt i håndjern da han ble fraktet til politistasjonen. Så vidt vi forstår, ble han aldri lagt i håndjern i det hele tatt. Og som Vikram Digwa selv fortalte retten, mens han var arrestert for drapet på Henry, tok politiet ham til og med med på kjøkkenet slik at han kunne velge mat. Kontrasten er uutholdelig.

Vi tror de involverte politibetjentene fortsatt er i tjeneste, selv om vi forstår at noen kanskje har sagt opp siden. En fikk lov til å forlate politiet før hun hadde avlagt forklaring til Independent Office of Police Conduct (IOPC) om hva som skjedde den kvelden. IOPCs etterforskning pågår fortsatt. Mens vi venter på den endelige rapporten, ber vi innenriksministeren om å sikre at IOPC har de ressursene, den autoriteten og den uavhengigheten de trenger for å gjennomføre en fullstendig, uredd og gjennomsiktig etterforskning.

Familien vår burde ikke måtte kjempe for sannheten lenger. Til tross for politiets sjokkerende handlinger den fatale kvelden, var drapsetterforskningen helt annerledes. Vi vil gjerne uttrykke vår dype takknemlighet til etterforskningsleder DCI Rebecca Bartholomew, teamet for alvorlig kriminalitet og den ansvarlige etterforskeren i saken, Claire Proctor. Vi vil også takke våre fantastiske familiekontakter Sarah Page og Trudy May for deres flid, profesjonalitet og medfølelse gjennom hele etterforskningen. Vi vil også takke CPS samt Nick Loenberg, KC og Neil King for deres fremragende ferdigheter som forsvarere i denne saken. I den mørkeste perioden i våre liv ga det oss styrke å vite at folk kjempet utrettelig for Henry. De sikret rettferdighet for vår sønn, og for det vil vår familie være evig takknemlig.

For oss er det ingen avslutning. Det er ikke noe øyeblikk hvor smerten opphører. Det er ikke noe øyeblikk hvor hullet etter Henry i familien vår blir fylt. Vi vil bære denne sorgen hver eneste dag resten av livet. Men i dag betyr noe. I dag ble Henry trodd. Sannheten er blitt anerkjent. I dag er rettferdighet i lovens øyne blitt oppfylt. Men rettferdighet alene er ikke nok. Vi ønsker å bruke Henrys hjerteskjærende, triste historie til å skape endring til det bedre. Vi ønsker ikke at hans død skal brukes til å skape ytterligere splittelse, hat eller spenning. Vi ønsker at hans historie skal gjøre gatene våre tryggere for alle.

Derfor oppfordrer vi regjeringen til å behandle knivkriminalitet som den nasjonale krisen den er. Vi trenger reelle løsninger. Vi trenger investeringer i forebygging. Vi trenger strengere tiltak mot salg, eierskap og bæring av alle typer kniver. Og som denne saken så smertefullt viser, trenger vi sunn fornuft i lovene våre. Dette betyr ikke impulsive reaksjoner. Dette betyr ikke å gå til ytterligheter. Det betyr bare en fornuftig tilnærming til lov og orden. Som aktoratet oppsummerte i retten, er dette ikke en sak om diskriminering. Dette er ikke en sak om rasisme. Dette er en sak om drap. Folk bør ikke kunne gå åpent gjennom gatene i Storbritannia med en 21 cm lang kniv.

Som familie vil vi ikke la dette passere. Ingen andre familier bør oppleve den hjerteskjærende sorgen og redselen ved å miste et barn til knivkriminalitet. Til slutt vil jeg at Henry skal vite, uansett hvor han er, at vi er så stolte av ham og elsker ham mer enn ord kan si. Takk.