Det begynte med en ed. Den 17. mai 1814 samlet 112 menn seg på Eidsvoll og undertegnet en grunnlov som gjorde Norge til en selvstendig stat, og det i en tid da Europa ellers var opptatt med å fordele makt mellom keisere og konger. Det var et dristig prosjekt. Norge var fattig, tynt befolket og hadde nettopp tilbrakt fire hundre år under dansk overhøyhet. Likevel satte de sine navn på papiret.

Det er verdt å tenke på hva de faktisk gjorde. De skrev ikke under på et administrativt dokument. De erklærte at et folk hadde rett til å styre seg selv, at det fantes noe som het Norge, og at det var verdt å forsvare.

Det er den dagen vi feirer.

I mange tiår var 17. mai en selvfølge. Bunad, barnetog, is og hornmusikk. En dag da selv de mest reserverte nordmenn lot seg rive med. Ingen spurte om det var passende å vaie med flagget. Det var bare slik det var.

Men noe har endret seg.

Det er ikke dramatisk, og det skjer ikke over natten, men det skjer. Debatten om hvorvidt andre flagg burde få plass i 17. mai-togene dukker opp med jevne mellomrom, alltid innpakket i et språk om inkludering og mangfold. Argumentet er at folk skal føle seg velkomne. Det er jo et argument, men det hviler på en forutsetning om at det norske flagget på Norges nasjonaldag er et ekskluderende symbol.

Den forutsetningen er det vanskelig å ta seriøst.

Et tog med palestinske flagg, somaliske flagg og EU-flagg er ikke et inkluderende 17. mai-tog. Det er et tog som har mistet poenget med seg selv. Nasjonaldagen er ikke en internasjonal folkefest. Den er en markering av et bestemt folks selvstyre, det norske. Vi, som nordmenn, må også få lov til å feire vår egen selvstendighet. Og det helt uten at andre nasjoner skal presse oss til å forandre noe som helst.

EU-spørsmålet er beslektet, selv om det sjelden omtales slik.
Norge har stemt nei to ganger. Det er ikke lenge siden, historisk sett. Likevel er det i dag en betydelig opinion, særlig i akademia, og i deler av pressen, som mener at norsk EU-medlemskap er det naturlige neste steget. Argumentene handler om innflytelse, om å sitte ved bordet, om at vi uansett følger EUs regler, men uten å ha stemmerett.

Det er ikke urimelige argumenter. Men de overser noe. Noe veldig viktig.
Det Eidsvolls-mennene undertegnet i 1814, var ikke en midlertidig løsning i påvente av en større overnasjonal konstruksjon. Det var en erklæring om at selvstyre har en egenverdi, uavhengig av om det er praktisk eller effektivt. Norge har klart seg bemerkelsesverdig godt utenfor EU. Vi har vist at vi kan klare oss selv på en utmerket måte.
Alt dette vil endres ved medlemskap. Ikke dramatisk fra dag én, men gradvis og irreversibelt. Det har jo allerede endret seg til det mer negative ved EØS-avtalen, som ble underskrevet uten at det norske folk fikk si sitt.

Oslo 17.05.2025.
Barnetoget går opp Karl Johans gate under 17. mai-feiringen i Oslo.
Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Tilbake til flagget.

Norge er et av verdens mest innvandrervennlige land, målt i vilje til å ta imot, integrere og gi statsborgerskap. Det er, på mange måter, en svakhet og et uttrykk for den naive tillitskulturen som kjennetegner det norske samfunnet.

For den tilliten er enveiskjørt.

De som velger å bosette seg i Norge, og etter hvert blir norske statsborgere, inngår en slags stilltiende avtale. Man anerkjenner at man har fått noe som veldig mange ikke får, nemlig trygghet, velferd og muligheter. Det er da det er så viktig å forstå at det landet som ga deg dette, har en historie og en identitet som det er verdt å respektere.
Å ignorere 17. mai er ikke en politisk ytring. Det er likegyldighet overfor noe som burde angå alle som har valgt Norge som sitt land.

Nasjonal identitet er ikke rasisme. Det er ikke fremmedfrykt. Det er ikke nostalgi for noe som aldri har eksistert. Det er bevisstheten om at det finnes noe å ta vare på – et språk, en rettsstat, en kultur og et folk som er resultatet av generasjoners arbeid og valg. Den bevisstheten trenger ikke å være aggressiv. Den trenger ikke å peke finger. Men den må få lov til å eksistere.

Vi er nå på et stadium hvor det å være nasjonalist, settes i samme båt som det å være en rasist eller sågar fascist og nazist. Det betyr bare at vår egen identitet er under angrep, og da må vi ha lov til å forsvare den.

17. mai er den dagen vi minner oss selv om dette.

Jeg vil hermed gratulere alle nordmenn med dagen, og høyt rope hurra tre ganger for Norge!

Kjøp bøker fra Document Forlag her!