Keir Starmer leder en britisk regjering som er minimalt optatt av britiske nasjonale interesser. Han fremstår som blottet for ideer og ryggrad.

Starmers utenrikspolitikk avslører alt.

Hver gang Sir Keir trer inn på den internasjonale scenen, ser det ut til at britene blir ydmyket og utnyttet av land med langt mer skarpsindige forhandlere enn en tidligere menneskerettighetsadvokat som fremdeles tror at verden drives av juridiske fabler, skriver The Telegraph på lederplass.

Chagos-krisen er kanskje det mest perfekte eksemplet på Sir Keirs tåpeligste besettelser. Motivert av venstresidens besettelse av såkalt avkolonisering, kombinert med det evinnelige maset om folkeretten, forhandlet Starmer frem en ydmykende overgivelse av en øygruppe som Storbritannia ganske enkelt kunne ha beholdt på ubestemt tid. Dette tjener selvsagt ikke britiske interesser.

Den stadig mer upopulære britiske statsministeren har dermed satt en verdifull britisk militær ressurs i fare. Dette merkes etter at krigen mot Iran startet. Starmer har sagt seg villig til å donere 35 milliarder pund av skattebetalernes penger til den mauritiske regjeringen. Så Labour-regjeringen betaler enorme beløp for å gi fra seg territorium de har kontrollert siden 1814, i mer enn 200 år.

Samtidig med at Starmer er villig til å betale store summer for å gi bort britisk territorium, er han ikke villig til å bidra til å holde Hormuzstredet åpent, selv om Storbritannias energiforbruk består av 75 prosent importert fossil energi.

Han viser heller ingen vilje til å gjøre noe med den vanvittige strømmen av ulovlige innvandrere over Kanalen, som koster britiske skattebetalere enorme summer og knuser sikkerheten til særlig unge briter. Starmer later til å tro at løsningen på alle problemene er å smiske med Brussel.

Den naiviteten Sir Keir viste i Chagos-saken, har gjentatt seg i hans forhandlinger med EU, som sakte trekker Storbritannia tilbake inn i sin reguleringsbane etter hvert som Labour-regjeringen inngår tilpasningsavtaler i sitt forsøk på å reversere Brexit.

Starmer tror at den økonomiske katastrofen som Brussel har skapt, kan hjelpe britene med å gjenskape økonomisk vekst. Brussel har utnyttet Starmers svakhet til egen fordel.

Britene har mistet troen på «The Special Relationship» med USA

Det er også verdt å minne om at Starmer er mer enn villig til å risikere en krig mot Russland ved å sende soldater til Ukraina som en del av «koalisjonen av villige». Dette vil aldri aksepteres av Kreml, så Starmer (samt Macron og Merz) trenger en reality check.

Traktaten om Chagosøyene er ennå ikke ratifisert, men EU-kommisjonen jobber allerede med å finne ut hvordan de best kan åpne de 640.000 kvadratkilometerne rundt øygruppen for sine trålere, akkurat som EU jobber intenst for å få tillatelse til å invadere britiske fiskeområder rundt The British Isles.

Resultatet, med Reform UK-leder Nigel Farages ord, ville være å åpne «verdens største marine verneområde» for en EU-flåte som allerede driver med «rovdrift på vestafrikanske fiskeressurser».

En regjering som fremhever sine grønne meritter når det gjelder å blokkere produksjonen av gass og olje i Nordsjøen, og inntektene og energisikkerheten disse forsyningene kunne gi, er villig til å se den andre veien når det gjelder Brussel, som plyndrer bestandene av det en professor kalte «en genetisk livbåt som Det indiske hav desperat trenger for å overleve et varmere klima».

Det ser ut til at Keir Starmers hovedmål som statsminister, i alle politiske saker, er å finne en måte å sørge for at Storbritannias interesser undergraves.