Det fraksjonsmøtet som de nordiske medlemmene av NATO og Arktisk Råd holdt sammen med Canada i Oslo 15. mars, kom i stand på initiativ fra statsminister Jonas Gahr Støre. Møtet markerer et formelt veiskille i det militære og sikkerhetspolitiske samarbeidet disse landene har hatt under Atlanterhavspakten så vel som i det sivile regionale samarbeidet de samme landene siden 1990-tallet har hatt med USA og Russland under Arktisk Råd.

Pressekonferansen som deltakerne holdt etter møtet, levnet lite tvil om at en viktig hensikt med møtet, foruten åpent å definere Russland som en felles fiende i nordområdene, var å markere en samlet front mot USAs president Trump. Lengst i å innrømme hva som var formålet med den diplomatiske prosessen som er igangsatt fra norsk side, gikk Danmarks statsminister Mette Frederiksen, som erklærte at «… vi må bygge noe nytt, og det må være en verdensorden som er basert på verdiene som vi representerer.» Denne nye «verdensorden» kunne synes å ville etablere de nordiske land, sammen med Canada og EU, som et sikkerhetspolitisk alternativ til NATO, eventuelt i utkanten av en fransk atomvåpenparaply, og i en varig konflikt med Russland og muligens Kina.

Hele initiativet og den diplomatiske prosessen som følger av det, bærer preg av den politiske stormannsgalskapen som er blitt karakteristisk for statsminister Støre. Det finnes historiske eksempler på at man kan lykkes i å spille et høyt spill, men det Støre har satt i gang nå, er å satse høyt i poker uten å ha kort å vise for seg.

Når Støre samtidig forutsetter at USA og NATO skal være garantist for den militære sikkerheten i det arktiske området, og lar være å invitere USA med på de forhandlingene som skal legge vilkårene for «den nye verdensorden» som skal danne den sikkerhetspolitiske paraplyen over nordområdene, forstår han på forhånd at Washington vil reagere. Det er så enkelt at vi kan være sikker på at dette trekket ble gjort med vilje. Det hjelper ikke å påpeke at initiativet har som konsekvens at de nordiske land sammen med Canada nå har til hensikt å etterkomme Trumps krav om et militært engasjement i nord som også vil komme forsvaret av Amerika til gode. Et slikt initiativ kunne han med større troverdighet ha tatt innenfor NATOs Råd, i forståelse med USA.

For oss har utviklingen flere mulige konsekvenser. Gjenopplivningen av den kalde krigen som hittil har vært lettest synlig i EUs og NATOs politiske og militære ekspansjon gjennom Øst-Europa og Ukraina, har imøtekommet nødropene fra «det militær-industrielle kompleks» i Europa og USA som ble mer og mer hørbare utover 2000-tallet. Men konsekvensen av en slik politikk blir at vi i all overskuelig fremtid blir avhengig av å føre krig for å holde våre økonomiske hjul i bevegelse.  Forsvarsindustrien er i hele verden et av de tunge lokomotivene i industriøkonomien.

Det er slik vi har håndtert og gjort oss avhengige av øst-vest-konflikt og kald krig helt tilbake til 2. verdenskrig og dannelsen av NATO. Det er et tema som sjelden debatteres offentlig. Temaet er ømtålig, men bør likevel holdes levende. Det bør skje før politiske hasardspillere som Jonas Gahr Støre forsøker enda en storeslem. Før eller siden bommer han, og vi andre må bære et katastrofalt tap.