Iranernes forhold til islam er grunnleggende endret i løpet av 47 år med mullaher

Onsdag 11. februar var det 47 år siden sjahen ble styrtet og islamsk diktatur ble innført i Iran. I løpet av 47 år med mullahstyre har iranernes forhold til islam endret seg grunnleggende – og endringen går i motsatt retning av hva mullahene så for seg: frafall, avstand og aktiv motstand mot islam er resultatet, ikke religiøs fordypning.

Det som er skjedd i Iran, er ikke en «normal» sekularisering, men en delegitimering av islam som helhet. Årsaken er at islam er mer et politisk maktsystem enn et personlig trossystem.

– Islam praktiseres bare under tvang og som fasade

Når religionen på en og samme tid blir både politisk ideologi, stat, lov og straffesystem, blir den også holdt ansvarlig for volden, korrupsjonen og undertrykkelsen som følger av den. Derfor skiller ikke iranere flest mellom «regimet» og «islam»; det oppleves som det det er: ett og samme prosjekt.

Opplysningene om at to tredjedeler av Irans rundt 75.000 moskeer står tomme eller i praksis er stengt, stammer fra interne iranske kilder. Trenden er ubestridt: Den religiøse deltagelse faller dramatisk, særlig blant unge, urbane og utdannede. Islam praktiseres bare under tvang og som fasade – og tendensen er økende.

Internett og sosiale medier har vært avgjørende. De har brutt regimets monopol på historie og kunnskap. Mange iranere, særlig Gen Z, har gjenoppdaget sin før-islamske identitet, sitt språk og sin historie.

At tap av politisk suverenitet som slaget ved Qadisiyya og arabernes erobring av Sasanideriket (Det nypersiske rike) fremdeles feires av araberne, representerer ikke «frigjøring» i iraneres bevissthet. Saudi-Arabia og flere andre arabiske land har fotballag som heter Qadesiyya. Denne erobringen og feiringen av persernes nederlag forsterker tvert imot avstanden mellom det iranske folk og islam.

Et identitetsanker mot islamisering

Her spiller «Shâhnâme» – «Kongeboken» –, skrevet av den persiske poeten Ferdousi rundt år 1000 e.Kr. – en sentral rolle: Dette er Irans og hele den persisktalende verdens nasjonalepos. Det har gjennom århundrer bevart persisk språk og historisk selvforståelse. I dag fungerer det som et identitetsanker mot islamisering. Det er derfor ikke tilfeldig at mange unge heller vender seg mot nasjonal, kulturell kontinuitet enn lojalitet til de arabiske erobrernes undertrykkende religion.

Dette forklarer mye av hvorfor monarkiet og «sjahen» har fått fornyet symbolsk appell. Det handler mindre om nostalgi og mer om sekularisme, statlig kontinuitet og et klart brudd med politisert islam.

Uvitenhet, propaganda og Europas historiske blindhet; en advarsel

Tonedøve António Guterres

Når FNs generalsekretær António Guterres sendte Den islamske republikk en varm, offisiell gratulasjon med 47-årsjubileet for den islamske revolusjon, er han sammen med det norske kongehus, som inviterer regimets representant til gallamiddag midt under slakteriene av iranske barn, kvinner og menn, på kollisjonskurs med fremtidens Iran og komplett tonedøv overfor realitetene et plaget iransk folk lever under.

Protestene i Iran, dag 45: FN gratulerer Iran med 47-årsjubileet for den islamske revolusjon

Legenden om kongen som bokstavelig talt fortærer sitt eget folk

Kunst-videoen under er inspirert av legenden om smeden Kāveh Āhangar, som vi finner i «Shâhnâme» («Kongeboken») av Ferdousi. Den er laget av den iranske kunstneren Bardia Sarshar og er tidligere ikke publisert.

Kāveh Āhangar

I det persiske nasjonaleposet «Shâhnâme» står fortellingen om Zahhak, en tyrann som i persisk mytologi symboliserer kongen som bokstavelig talt lever av sitt eget folk.

Ifølge myten inngikk Zahhak en pakt med det onde, det vokste slanger ut fra skuldrene hans, og han tilranet seg makten fra den rettmessige arvingen, Fereydun. Slangene måtte daglig mates med unge menns hjerner. Resultatet var et brutalt regime som hver dag drepte unge gutter for å holde kongen i live.

Kāveh Āhangar var en enkel smed som Gud hadde velsignet med mange sønner, men Zahhak hadde drept 17 av dem. Da kongens menn kom for å hente den siste, hadde Kāveh fått nok.

Han ble kalt til hoffet for å erklære at Zahhak var en rettferdig hersker, men Kāveh nektet, og hevet sitt lærforkle – smedens arbeidstøy – som et opprørsbanner.

Forkleet er senere kjent som Derafsh Kaviani, det legendariske iranske frihetsbanneret.

Kāveh samlet folket til støtte for den rettmessige arvingen, helten Fereydun, og sammen gjorde de opprør. Zahhak ble beseiret og lenket fast i fjellet Damavand, hvor han ifølge myten fortsatt sitter fanget.

Historien handler om folkets rett til å styrte en tyrann og regnes som en av de mest politisk ladede episodene i Kongeboken.

Bardia Sarshar

Bardia Sarshar ble født i Teheran i 1986 og flyttet til Canada i 2023. Han har tegnet og malt fra han var barn og vil gjerne bidra til Document.

Gjesteskribent

Iranernes forhold til islam er grunnleggende endret i løpet av 47 år med mullaher