Som forelder i Sverige blir du konstant overvåket. Hvis barnet ditt har for mye skolefravær, hvis du ikke følger det (frivillige) vaksinasjonsprogrammet eller hvis helsevesenet skriver en feil journal, risikerer du at sosiale tjenester griper inn og tar barnet ditt fra deg. I så fall anses du å ha sviktet foreldreansvaret.

Men dette gjelder ikke alle foreldre, noen har ikke noe ansvar i det hele tatt.

Under torsdagens sending av Aktuellt fikk seerne møte en slik familie – og for å vinkle innslaget på ønsket måte, er fokuset på ti år gamle Murad.

Murads foreldre kom til Sverige fra Etiopia i 2015. Migrasjonsverket vurderte at familien manglet beskyttelsesgrunnlag, en vurdering som ble delt av alle klageinstansene. Men familien ønsket ikke å forlate landet. I flere år holdt de seg derfor skjult (slik det nå er mulig når barna går på skole og familien mottar trygd), men i løpet av de siste to årene har de bodd i et flyktningmottak i Märsta, nord for Stockholm.

Så hvorfor har foreldrene valgt å bli i Sverige?

– Vi har anket, men vi har ikke fått riktig svar eller et godt nok svar, sier Murads mor Fayyoo, som til tross for tolv år i Sverige ikke snakker språket.

– Hvis vi drar tilbake, risikerer vi å dø. Jeg har jenter som står i fare for å bli voldtatt og gutter som står i fare for å bli drept.

Migrasjonsverket og alle klageinstanser har gjort en annen vurdering: det er trygt for familien å returnere. Og frykten for at døtre skal bli voldtatt og sønner drept, deler Fayyoo med et økende antall svensk-svenske foreldre i Sverige.

Murads foreldre har derfor valgt å ikke etterkomme utvisningsvedtakene og rett og slett bli værende i Sverige. År etter år.

Til tross for utvisningsvedtakene har de hatt rett til økonomisk støtte, barnepass og skolegang for sitt økende antall barn – de forferdelige forholdene i Sverige og på flyktningmottaket, der reporteren mener at vold og konflikter er en del av hverdagen, har ikke hindret foreldrene i å få søsken til Murad. Moren er nå høygravid med sitt fjerde barn.

Innslaget følges deretter av en nesten bisarr debatt mellom Miljøpartiet De Grønnes migrasjonspolitiske talsperson Annika Hirvonen og migrasjonsminister Johan Forssell, hvor Hirvonen i praksis mener at familiens ønske om å bli værende burde være grunn nok til å gjøre det.

Men å ta en slik beslutning ville være ren galskap, og ville bare resultere i at flere mennesker uten asylgrunnlag ville søke seg til Sverige, flere ville velge å bli værende til tross for avslag, og presset på det allerede anstrengte svenske samfunnet ville øke ytterligere.

Det er imidlertid ett punkt hvor Hirvonen og jeg er helt enige: Det er umenneskelig og urimelig at barn skal kunne bli født og bo i Sverige i ti år mens de venter på utvisning.

Men i motsetning til Hirvonen mener jeg at en slik umenneskelig situasjon ikke kan løses ved at Sverige og svenske skattebetalere tar ansvar for alle barn i verden. Løsningen staves i stedet «foreldreansvar».

Også Murads foreldre må ta ansvar for sine snart fire barn. Under hvilke omstendigheter velger de å få barn? Hvordan skal de vokse opp? I usikkerhet i et flyktningmottak i et land der de ikke er velkomne? Eller blant de slektningene som sannsynligvis finnes, på stedet Murad selv kaller sitt «hjemland»?

Det eneste rimelige foreldreansvaret er selvsagt å ikke utsette barna sine for stressfaktoren å leve i usikkerhet, men å pakke familiens eiendeler, sette seg på flyet hjem og begynne å bygge en langsiktig bærekraftig tilværelse. Det er selvsagt ikke det familien ønsker, men det burde ha skjedd allerede da familiens anker ble avslått. Hvis foreldrene hadde respektert svensk lov, ville det ha spart Murad og søsknene hans for mye lidelse.

Sveriges eneste ansvar er å undersøke asylsaker så raskt som mulig, og deretter gjennomføre utvisningene. Det er det virkelig humanitære å gjøre – også for barna.

Innslaget om Murads familie og den påfølgende debatten mellom Annika Hirvonen (MP) og Johan Forssell (M) kan du se her.