Geopolitikk som begrep ble først introdusert av den svenske statsviteren Johan Rudolf Kjellén i 1899. Han drøftet staters politikk i forhold til deres geografi og ressursgrunnlag.

Grønlands ressurser og geografiske plassering, som en buffer mellom øst og vest, er attraktivt å ha kontroll over, sikkerhetspolitisk så vel som økonomisk. Norge og de store norske havområdene i Nord-Atlanteren har tilsvarende betydning.

Det samme gjelder land med rik tilgang til strategisk viktige råvarer som olje og gass – land som Venezuela, Iran, Saudi-Arabia og GCC-landene, samt blant annet Norge.

Og det gjelder også å ha kontroll over geografiske flaskehalser som Panama-kanalen, Malakka-stredet, Hormuz-stredet, Suez-kanalen, Bosporos, de danske sund og streder, og ikke minst Barentshavet og inngangen til Polhavet og havstrekningen mellom Nordkapp og Svalbard.

Norge ligger med andre ord geopolitisk svært utsatt til med hensyn til den reposisjoneringen som nå finner sted mellom stormaktene, først og fremst USA, Kina og Russland, men også EU. Norge er en råvareøkonomi som har alle de naturressursene stormaktene trenger.

Den britiske geografen Halford Mackinders teori fra 1904, om den strategiske betydningen av det euroasiatiske kontinentets indre kjerneområder, har påvirket geopolitisk tenkning gjennom det 20. århundre og frem til i dag.

Mackinder mente at «Who rules East Europe commands the Heartland; who rules the Heartland commands the World-Island; who rules the World-Island commands the world.»

Hans Heartland-teori er blitt trukket frem som relevant kontekst og forklaring på NATOs ekspansjon mot øst, inn i tidligere sovjetisk innflytelsessfære og Russlands invasjon av Ukraina i 2022.

Geografi, topografi, klima, befolkning og ressursgrunnlag betyr noe. Det er avgjørende sikkerhetspolitiske og militærstrategiske faktorer.

Dét fikk Napoleon og hans Grande Armée erfare i 1812, og Hitlers Wehrmacht i 1941, på samme måte som Karl den 12., som mistet mer enn halvdelen av den svenske hæren til den brente jords taktikk og til den russiske vinteren ved Poltava i 1709.

Den tyske generalmajoren og geografen Karl Haushofer og hans betydning for utviklingen av nazistenes Lebensraum-ideologi førte imidlertid til at geopolitikken lenge ble uglesett.

Mens den hele tiden har vært sentral i sikkerhetstenkningen i Moskva, Washington og Bejing, forsvant begrepet fra det sikkerhetspolitiske vokabularet i de vesteuropeiske hovedstedene etter Sovjetunionens kollaps i 1991.

Det kom først til heder og verdighet igjen i de sikkerhetspolitiske fagmiljøene i Europa, etter Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014. Nå er geopolitikk på alles lepper, først som en følge av krigen i Ukraina, og nå også i forbindelse med Grønland-konflikten.

I Norge har det en kompleks historie. Einar Maseng (1880–1972), Norges faste delegerte til Folkeforbundet i mellomkrigstiden og sendemann til Moskva ved krigsutbruddet i 1940, representerer et viktig, men oversett perspektiv.

Maseng tilhørte den realistiske skolen. Han var nøytralist og kritisk til å binde seg til stormaktene, og han argumenterte sterkt for nordisk forsvarssamarbeid. Han var dessuten tilhenger av væpnet nøytralitet og et solid og sterkt forsvar.

Han ble ansett som brysom av ledelsen i Arbeiderpartiet og ble sparket fra UD i 1945 av Trygve Lie, som da var utenriksminister og som året etter ble FNs første generalsekretær.

I 1952 ga Maseng ut «Det kløvde Norden mellom de store stater», en lite påaktet bok hvor han gir en leksjon i hvordan geografi, stormaktsrivalisering og råvareressurser har formet Norges historie siden Den store nordiske krig.

Og i boken «Utsikt over de nord-europeiske staters utenrikspolitikk i de siste århundrer» fra 1964 beskriver han hvordan stormaktene bruker de små landene som hjelpestater til å fremme sine interesser gjennom press, økonomisk avhengighet eller militær tilstedeværelse.

Det er dét vi nå ser eksempel på i Trumps utspill vedrørende Grønland. Stormaktene posisjonerer seg i Arktis. Det er ingen grunn til å anta at ikke Norge og norsk suverenitet på Svalbard og i Nordområdene også vil bli utfordret av den ene eller den andre.

Maseng mente at små land burde holde seg med nødvendig militær kapasitet selv, og søke allianser med hverandre heller enn med stormaktene, for derved å unngå å bli gjort til objekt for deres interesser.

Folkerettslig tilhører Grønland Danmark. Geografisk tilhører Grønland imidlertid den vestlige hemisfære. Sikkerhetspolitisk er Grønland viktig for USA, men har liten betydning for Danmark.

Og Grønland er viktig for USAs tilgang til de enorme forekomstene av mineraler og strategisk viktige ressurser i Arktis for øvrig. De ressursene er både Danmark og EU minst like interessert i.

Norge, med vår lange kyststlinje, enorme havområder og geografiske beliggenhet ved porten til Polhavet og forsyningsrutene i Nord-Atlanteren, er geopolitisk like eksponert.

Vår nærhet til Russlands strategiske u-båtflåte på Kolahalvøya og vår beliggenhet under banene for de interkontinentale rakettene og dermed for terrorbalansen mellom Russland og USA, samt Norges rolle som Europas viktigste energileverandør, innebærer at Norge er minst like utsatt for stormaktsrivalisering som Grønland.

Geopolitisk kan Norge betraktes som en «øy» på linje med Storbritannia og Grønland, til tross for sin plassering lengst vest på den fennoskandiske halvøy på det euroasiatiske fastlandet i den østlige hemisfære.

Norges sikkerhet er derfor i stor grad avhengig av sjømakt, maritim kontroll og tilgang til havressurser som olje, gass og fisk, snarere enn kontinentale landegrenser.

Den vestvendte maritime orienteringen likner Storbritannias historiske rolle som øynasjon, der begge land har prioritert flåtestyrker og allianser over havet mot vest for å motvirke trusselen fra kontinentale landmakter.

I det nordatlantiske sikkerhetsrommet har Norge derfor geopolitisk og sikkerhetspolitisk mer til felles med Storbritannia og USA enn med de tradisjonelle landmaktene i EU, som Tyskland og Frankrike.

Det innebærer at dersom USA skulle forlate NATO, hvilket er lite sannsynlig, idet NATO også er en viktig alliert for USA, vil Norge være vel så eksponert som de kontinentale EU-landene.

Det er derfor ingen tilfeldighet at Norge nettopp har inngått en maritim forsvarsavtale med Storbritannia for å styrke NATOs maritime nordflanke.

Norge bør selvsagt søke å styrke det forsvarspolitiske samarbeidet med EU, men i den utstrekning vi må velge, er USA og Storbritannia geopolitisk viktigere for Norge enn EUs 27 medlemsland, med sine til dels sterkt sprikende sikkerhetsinteresser og med sitt fokus først og fremst på landbasert sikkerhet i Sentral-Europa.

Denne dynamikken er blitt forsterket av det sterkt økte spenningsnivået i Europa som en følge av krigen i Ukraina. Norges arktiske interesser og Svalbard-arkipelet krever alliert tilstedeværelse over havet. Det er det først og fremst USA og Storbritannia som kan tilby, mens EU har sprikende og til dels konkurrerende interesser i Arktis.

Nøytralitetspolitikken som Maseng gjorde seg til talsmann for, er dermed ikke lenger noe alternativ som følge av Norges og Nordområdenes økte geopolitiske og sikkerhetspolitiske betydning.

Masengs bidrag er først og fremst hans vektlegging av nødvendigheten av at de små landene ivaretar egen forsvarsevne best mulig selv, og på den måten bidrar til å redusere faren mest mulig for å bli objekt for stormaktenes interesser.

Det klarte Norge i 1905, 1914 og under Den kalde krigen, men ikke i 1940 og ikke i dag hvor Forsvaret på samme måte som i 1940 ligger nede, som en følge av svakt politisk lederskap.

Om Maseng fortsatt hadde levd, ville han derfor vært sterkt kritisk til Forsvarsreformen i 2000 og den avviklingen av mesteparten av Sjøforsvaret og landmakten og svekkelsen av den nasjonale forsvarsevnen som da fant sted.

Hans bidrag er først og fremst hans sterke vektlegging av et integrert forsvarssamarbeid mellom de små landene i Norden. Samlet vil de utgjøre en betydelig forsvarsmakt, enten som en selvstendig forsvarsallianse eller som en «allianse i Alliansen».

Etter at Sverige har oppgitt sin nøytralitet og Finlands inntreden i NATO, er en slik sikkerhetsløsning i Norden kommet nærmere realisering enn noensinne tidligere.

Svekkes NATO ytterligere, som en følge av amerikansk isolasjonisme, vil en sterk «nordisk løsning» være vel så attraktivt for Norge og Norden, som et ensidig forsvarssamarbeid med et EU med mange sprikende staur og med delvis motstridende geopolitiske og sikkerhetspolitiske interesser.

En slik allianse vil både avskrekke og berolige russerne, og skjerme Norden og Nordområdene for økt press fra våre venner i vest og i sør, så vel som fra fiender i øst.

Det er kanskje på høy tid at de forsvars- og sikkerhetspolitiske fagmiljøene i Norge kaster kullsviertroen på ubegrenset alliansesolidaritet, internasjonal rettsorden og den norske engasjementspolitikken over bord, og begynner å lese seg opp på Maseng.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester