Det verserer mange påstander og forklaringer i kjølvannet av USAs pågripelse av Nicolás Maduro. Det er stor sannsynlighet for at dette handler mer om Kina enn om Venezuela.

Omtrent hele det norske etablissementet er i harnisk over USAs pågripelse av diktator Nicolás Maduro. Harmen øker jo lenger ut på venstresiden man kommer, mens venezuelanere verden rundt jubler.

Maduro har tviholdt på makten gjennom valgfusk, vold, arrestasjoner, tortur og henrettelser i et omfang som får den beryktede Augusto Pinochet til å blekne. Til forskjell fra Pinochet, som etterlot seg et Chile som i dag er Latin-Amerikas eneste OECD-medlem, etterlater Maduro et Venezuela i dyp økonomisk krise, med omfattende fattigdom, som nesten en fjerdedel av befolkningen har flyktet fra.

Ytre venstre i Norge forklarer Venezuelas økonomiske problemer med sanksjoner fra USA.

I 2015 innførte president Obama omfattende økonomiske sanksjoner og erklærte at Venezuela var en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot amerikansk sikkerhet. Disse sanksjonene har siden blitt utvidet.

Stortingsrepresentant Mimir Kristjánsson (R) uttaler i en video på Facebook at «Donald Trump har aldri brydd seg om velgerne sine eller vanlige amerikanere. Han er i lomma på big business. Og derfor gjør han akkurat det samme som Dick Chaney og George Bush gjorde i sin tid, da de gikk til krig mot Irak. Han går til krig for de store oljeselskapene».

Mímir Kristjánsson (R) som Robin Hood. Profilbilde fra Facebook. Foto: Ljerka Kukurin/Privat

Denne forklaringen føyer seg inn i et kjent mønster av USA-kritikk på venstresiden. Men er det så enkelt? USA har ikke soldater på bakken i Venezuela, men den amerikanske marinen er i stand til å blokkere tankfarten ut av landet, og da spesielt den til Kina.

Kina er Venezuelas største kreditor

Samarbeidet mellom de to landene har økt siden midten av 2000-tallet. Venezuela har inngått avtaler med kinesiske selskaper om oljeutvinning og infrastrukturprosjekter, ofte i form av lån som skal tilbakebetales med olje. Gjelden til Kina anslås til mellom 20 og 30 milliarder dollar.

Kina har støttet den venezuelanske regjeringen i internasjonale fora. Dette har vært en del av Kinas bredere strategi om å styrke sin innflytelse i Latin-Amerika.

Relasjonen har utviklet seg fra å være relativt uformell til et mer strategisk partnerskap. I løpet av de senere årene har Venezuela vært avhengig av kinesisk støtte, ettersom økonomiske forhold har blitt mer utfordrende internt.

Strategi

I november offentliggjorde USA den nye sikkerhetsstrategien «National Security Strategy». Under kapittel IV «The Strategy», punkt 3A «The Western Hemisphere» står det:

«Etter årevis med forsømmelse vil USA gjenoppta og håndheve Monroe-doktrinen for å gjenopprette amerikansk overlegenhet på den vestlige halvkule, og for å beskytte vårt hjemland og vår tilgang til viktige geografiske områder i hele regionen. Vi vil nekte konkurrenter utenfor den vestlige halvkule muligheten til å posisjonere styrker eller andre truende evner, eller å eie eller kontrollere strategisk viktige eiendeler på vår halvkule.»

Med dette kommer ikke USA til å tolerere at Kina, Russland, Iran eller noen fiendtlige stater får et strategisk fotfeste i Sør- eller Nord-Amerika.

Dollar

Videre fremhever Sikkerhetsstrategien USAs ledende finansielle system og dollaren som global reservevaluta. Og det utdypes:

«Med verdens mest effektive kapitalmarkeder kan Amerika hjelpe lavinntektsland med å utvikle sine egne kapitalmarkeder og knytte valutaene sine tettere til dollaren, noe som sikrer dollarens fremtid som verdens reservevaluta.»

Venezuela besitter verdens største oljereserver, dog med tung, viskøs og svovelholdig olje. I 2025 gikk 80 prosent av eksporten til Kina som tilbakebetaling av lån. Denne handelen går utenom dollarsystemet, noe som går på tvers av USAs interesser.

Sikkerhet

I tillegg er Sikkerhetsstrategien tydelig på følgende: «Vi ønsker å sikre at den vestlige halvkule forblir rimelig stabil og godt nok styrt til å forhindre og motvirke massemigrasjon til USA; vi ønsker en halvkule hvis regjeringer samarbeider med oss ​​mot narkotikaterrorister, karteller og andre transnasjonale kriminelle organisasjoner; vi ønsker en halvkule som forblir fri for fiendtlig utenlandsk inntrengning eller eierskap til viktige eiendeler, og som støtter kritiske forsyningskjeder; og vi ønsker å sikre vår fortsatte tilgang til viktige strategiske steder.»

Allerede i 2020 tok det amerikanske justisdepartementet ut tiltale mot Maduro for blant annet narkotikaterrorisme. USA anser narkotrafikken til USA som en form for hybrid krigføring.

Det betyr at det er en hel rekke årsaker til at USA gikk til det skritt å pågripe Maduro, i det som kan beskrives som intet annet enn en spektakulær operasjon.

– Ikke Amerika først

– Jeg feller ingen tårer for Maduro, men Trumps angrep på Venezuela handler ikke om demokrati og meneskerettigheter, sier Kristjánsson, og påpeker at Trump tvert imot samarbeider med restene av Maduro-diktaturet, og han påstår at USA skal styre Venezuela.

Uttalelsen om å «styre» ble utdypet av utenriksminister Marco Rubio, som forklarte at det betydde at USA kontrollerer tankfarten ut av Venezuela, noe som er på plass.

Sikkerhetsstrategien beskriver «fruitless nation-building wars» med klare negative henvisninger til krigene i Irak og Afghanistan. Og det understrekes at «Vi bør oppmuntre til og applaudere reformer når og der de oppstår organisk, uten å prøve å påtvinge dem utenfra.»

Ut fra dette er det liten grunn til å tro at USA vil gå inn og ta fysisk kontroll over landet. Dermed oppfylles valgløftet og sikkerhetsstrategien om ikke å gi seg i kast med evige kriger.

Men Kristjánsson er uenig og mener angrepet på Venezuela føyer seg inn i en rekke militære angrep USA har foretatt under Trump, som han mener er det motsatte av å sette Amerika først.

– Vanlige amerikanere har ingenting å tjene på krigseventyr i Venezuela eller andre steder. Trump lovet at han skulle sette USA først, men har bombet sju land på tre kontinenter. Nå snakker han om å sette amerikanske «støvler på bakken» i Venezuela. Det er stikk i strid med hva han lovte velgerne sine og hva det store flertallet av amerikanere vil, også de som tilhører Maga-bevegelsen, sier han.

Document.no har gått igjennom angrepene Kristjánsson referer til, som er:

• Luftangrep i Somalia mot al-Shabab og tilknyttede grupper.
• Luftangrep i Irak rettet mot den Islamske Staten i Anbar-provinsen.
• Missil- og droneangrep i Nigeria, rettet mot baser tilhørende den Islamske Staten.
• Luft- og sjøangrep i Jemen, mot Houti-militsen, som angrep skipstrafikken i Rødehavet.
• Luftangrep og militære operasjoner i Syria, rettet mot den Islamske Staten.
• Bombing av Irans atomvåpenkapasitet.
• Aksjonen i Venezuela.

Hadde USA utplassert styrker i disse landene, for kontinuerlig tilstedeværelse og operasjoner, ville det vært i strid med prinsippet om å unngå «forever wars». Sikkerhetsstrategien sier imidlertid ikke at militærmakt ikke skal brukes, snarere tvert imot. Militære midler er et av virkemidlene. Å bruke dem mot islamistiske grupper som truer USAs interesser, er innenfor prinsippet om å ivareta Amerikas sikkerhet.