Skøyter, opprør og Jan Erik Vold med hjelm

Erindret av Yan Friis (gammel)

Den store skøytekrigen. 23. og 24. januar 1971. EM på Thialf stadion i Heerenveen, Dag Fornæss alene mot hele Nederland, æresrunde med knyttneve mens flaskene haglet. Alt fordi Jan Bols gikk to yttersvinger på 5000 og ble disket. Fornæss var mester, et hav av tid foran Ard Schenk og Kees Verkerk, ikke noe galt der. Men ville han klart Bols? Publikum mente nei og var rasende. Hvorfor diske en løper for å ha gått for langt? Så gikk han en runde med yttersvinger ekstra, ja vel, med det ga ham da ingen fordeler, raste de. Regler er jo regler, kan man innvende, og ingen tvang ham til å gå feil, det surret sto han for selv.

Det vi vet, er at Bols brukte 7.43,9 på å gå 5030 meter. Dag Fornæss brukte 7.42,3 på sine 5000. Bols ville altså, om han ikke hadde vekslet feil, slått Fornæss på 5000 (sannsynlig tid: 7,41,1), som han gjorde på 500 (40,77 mot 41,25), og ledet etter første dag med 0,6 tidspoeng. Så er spørsmålet: Ville Fornæss greid å gjøre en så knall 1500 m at han ikke bare spiste opp ledelsen (1,8 sekunder omregnet til 1500-metertid), men skaffet seg et så stort forsprang før 10.000 at han hadde greid å holde en såpass sterk milløper som Bols bak seg?

Fornæss, helt i flaskeregn. Det var da ikke hans skyld at Bols gikk to yttersvinger for mye. Bildet viser seiersgesten mot publikum etter målgang 1500 meter på strålende 2.04,5. Han er allerede praktisk talt mester. Under æresrunden, i flaskeregn, ble han skjermet av livvaktene Schenk og Verkerk. (Fotograf ukjent)

Fornæss gikk på 2.04,5. Det var forrykende. De to 1500-ekspertene Schenk og Grønvold på delt 2. plass greide bare 2.05,8. Bols stilte ikke til start, så man kan bare lure. Vi vet at Fornæss i VM noen uker senere slo Bols på alle distanser unntatt 5000. Men samtidig: Bols’ formtopp kom under EM, og han hadde nettopp dunket både Schenk og Verkerk i det nederlandske mesterskapet. Jeg tror Bols ville vunnet. Men da hadde vi mistet det fantastiske synet av Fornæss’ æresrunde med knyttede never mens flaskene haglet fra et rasende publikum.

Og sånn kan man sitte og sulle 55 år etter. Skøyter er viktigere enn mange tror.

Ute i virkeligheten i 1971 var det George Harrison som gjaldt. Trippel-albumet «All Things Must Pass» veide tungt, men kostet mye. Jeg måtte vente enda en måned eller to før jeg fikk råd. Jeg hadde kjøpt John Lennons solo-LP, den var enkel og dermed betydelig billigere. Ellers var Janis Joplin, Jimi Hendrix og Brian Jones borte. Brian allerede i 1969. Jimi og Janis høsten 1970, med bare ukers mellomrom. Snart skulle Jim Morrison ryke. Leken med dop hadde mistet glansen. Døden var flyttet inn i popmusikken.

«My Sweet Lord», landeplagen som ble spilt for konfirmantene i Ullern kirke, hvilket utløste bruduljer. (EMI/Apple)

På hitlistene holdt Neil Diamond stand. Men George Harrisons «My Sweet Lord» føk rett inn på TOPP 10 i begynnelsen av februar. Og solgte og solgte og solgte. Alle kunne den utenat før andre runde med refrenget var over. Senere skulle sangen skape bruduljer da hjelpeprest Karsten Isachsen tillot at den ble spilt over høyttaleranlegget under en konfirmasjon i Ullern kirke.

Mer skøyter: VM i Göteborg i februar. Dag Fornæss ble nr. 4, han greide ikke pallen en gang. Schenk vant tre distanser, og avsluttet for sikkerhets skyld med verdensrekord på 10.000. Fornæss 4,5 tidspoeng bak i sammendraget, hvilket tilsvarte ett og et halvt minutt på 10.000. Gøy med skøyter? Jeg tror ikke det. Trøsten fikk være at Bols havnet på 6. plass.

Hjemme i Oslo: Saken om den populære restauranteieren Benyoucef som angivelig lenket sine ansatte, var hett stoff i avisene. Ellers legger man jo merke til, i disse nymoralske Facebook-tider, hvor befriende lett man tok på det i 1971, den gang kvinnene fortsatt gjorde et nummer av at de hadde kastet BH-ene og lot det knoppe seg i blusen. Pupper var noe dagligdags i 1971. Julie Ege lot så vidt brystvortene synes, litt skøyeraktig, på forsiden av Aktuell, Vi Menn hadde en ung dame på forsiden som helt tydelig hadde kassert BH-en og sverget til florlett blusestoff. Det ble til og med puppet i kinoannonsene. Dagligdags i 1971. Utestengelse i en måned fra Facebook i 2025.

Ingen reagerte da Julie Ege fremsto slik på forsiden av familiebladet Aktuell. Hun hadde tross alt sunget “»Love” av John Lennon. (Nasjonalbiblioteket)

Oslo fikk sin første smak på MDG-tankegang da hjertet av sentrum ble tømt for biler og omgjort til gågatenett til påske. Prøveordningen ble ganske permanent og til å leve med. Det som fulgte snaut 50 år senere, var noe ganske annet.

Vel, i 1971 var jeg skoleløs. Forlot Nadderud Gymnas spontant midt i fransktimen – i protest mot det meste, og hadde allerede skaffet meg jobb som dagpappa på Eiksmarka. Passet en liten pjokk som skulle ha havregrøt til frokost og var i barnehagen noen timer midt på dagen mens jeg stelte i leiligheten, og bidro til Nadderusk, skoleavisen på Nadderud, som en slags underredaktør, underlagt Stein, i 2025 kjent som en jovial og populær politiker for Rødt i Bærum, i 1971 en politisk hissigpropp med utestemme. Som en annen Tarzan hadde han slengt seg fra Unge Høyre til anarkismen til SUF på ultrakort tid. Jeg var SUF-er selv, men mest for å provosere. I skoleavis-redaksjonen sto jeg oppført som hushjelp. Skoleløs. En frifant.

Jeg skrev dikt etter dikt, ikke akkurat høypoesi, men ut skulle det og inn i Nadderusk. Min famøse hyllest til kjedsomheten og masturbasjonen, et tre siders sosialt selvmord kopiert opp på skolens spritskopimaskin – lilla trykk –, og delt ut i storefri til alle som var villig til å ta imot (det var da Shan iakttok meg med skarpt blikk og uttalte: «Så små pupiller du har, Yan …»). Årsaken til denne selvpubliseringen var at redaktør Stein nektet å trykke en så høy stabel svært risikable formuleringer – krydret med vemmelige bilder og et overforbruk av tabuord. Han turte vel ikke, feigingen. Men han var villig til å trykke en kortere, dempet versjon.

Paul McCartneys første solo-single, «Another Day», likte jeg supergodt. Elegant storytelling om en ung dame som venter på at noe skal skje mens livet sakte går henne forbi. B-siden et hest raseribrøl med revolverskudd og drap. Ikke for de sarte. Men i 1971 disset alle denne singlen. Flerret av platespilleren til Vetle allerede i første refreng under en revolusjonsfestaften 1. mai 1971. I 2025 står den igjen som en av solo-beatlenes beste. John Lennon tok feil. Igjen. (EMI/Apple)

Ja, det var krig på Nadderud Gymnas. Skoleavisen var i omløp. Redaktør Stein uglesett. Ex-elev, frimann og hushjelp Jan Friis (som jeg bokstaverte meg nå, også det en protest, gudene vet hva jeg plutselig hadde imot Y’en) innkalt til rektor over skolens høyttaleranlegg. Her var det bare å holde pusten.

Årsaken til rektors absolutte forbitrelse var selvfølgelig mitt kompromiss, kortversjonen av stensil-skandalen. Rektor hadde heldigvis ikke sett originalen. «Hva skal du si til rektor?» Stein var urolig. Jeg kunne ikke motstå fristelsen, og plaget redaktøren. Jeg påberopte meg force majeure, og ville hevde at det var Stein som fant på alt sammen. Ja, ble jeg ikke egentlig tvunget? Stein tvang meg! Han bleknet. Stein hadde mer enn nok med å forsvare fotoreportasjen som la beslag på forsiden og hele midtsiden av skoleavisen, her ble skolen Nadderud Gymnas fremstilt som en konsentrasjonsleir – et GULAG. Og nå var jeg innkalt til rektor. Det kjentes ikke trygt. Jeg hadde jo så små pupiller.

Overfor rektor sto jeg på mitt: Pressefrihet, talefrihet, min poetiske brannfakkel (eller lurveskrift, vil vel de fleste si) med tittelen «Jeg lever?» kunne nok slett ikke rives ut. Ergo fikk vi ikke selge avisen på skolens område.

«Hvorfor måtte du gjøre dette mot meg, Friis, i mitt siste år?», sukket rektor Kvaal trist. Det var hans siste år før pensjonen. Jeg kjenner snev av dårlig samvittighet i dag, det lille rampestykket forsvarer vel strengt tatt ikke oppstyret det utløste. Men jeg var ubøyelig da. Og slem.

Senere redaksjoner skulle få slite med å skaffe annonsører fremover. Det kostet å trykke snusk i 1971.

Midtsiden på Nadderusk gjorde ikke rektor mildere til sinns.

Jeg jobbet altså som dagpappa på Eiksmarka. Det var så uvanlig at både Budstikka og Alle Kvinner laget reportasje. Tenk en gutt som passer barn. Nå hadde de hørt dét også.

Det var mer slitsomt enn man skulle tro. Man blir sliten av å bli utsatt for små gutter med uendelige mengder krefter og energi. Jeg var best på å leke hval. Da lå jeg midt på stuegulvet, og så måtte han passe seg mens han svømte forbi, for hvalen var gretten.

Jeg lurer fortsatt på hva Shan mente med de pupillene. Hun var riktignok en av de få som hadde lest hele originalversjonen. Kanskje jeg bør bruke mørke briller når jeg får lyst til å være rampete.

Provokasjons-avisen. Ble nektet solgt på skolens område. Annonsørene var heller ikke blide. Vi var ganske fornøyd.

De revolusjonære diktene mine levde ikke bare i en skoleavis, forresten. Helt uventet ble et par av dem trykket i det radikale tidsskriftet Profil. Blant annet dette:

AKADEMIKEREN
Jeg knytter neven
og blir sliten

Det ga meg blod på tann. Jeg skrev så det sprutet og sendte en bunke til Vinduet. Disse kom i retur overrumplende hurtig med en nedlatende hilsen fra Jan Erik Vold. Ydmykelsen gjorde meg så fornærmet at jeg skrev et dikt til Vold og leverte det i resepsjonen på Gyldendal.

TIL POETEN
hans navn i utstillingsvinduene
poeten
borgerskapets dikter
han slår knoken i taket
lager sprekk.
går på Briskebytrikken
forbi den uniformerte
trellen,
sitter ved vinduet
glaner på Welhaven
tenker på seg selv.

sporene i snø
fører opp mot forlaget
poeten lager spor
opp trappa til
kontoret.
han er stor nå.

sender dikt tilbake
med sarkastiske
bemerkninger.
ser ut av Vinduet
på oss
selvtilfreds.

borgerskapets poet
bla bla bla
en side bla bla
selvopptatt dikter
gull-kronen på den
skjeve skallen.

sporene går videre
forbi de svettende
mennene i blå overaller
gravende i
Universitetsgata.
han er blind,
ser dem ikke.
fører handa langs
gylfen før han går inn
i slottet.

pass deg jan-erik
du er ikke vår konge
du har ikke knyttet neven
handa di er slapp åpen
du er ikke vår poet
men din egen.

Dagpappa’n på Eiksmarka, her i Rolf Ellertsens blitzregn.

Denne gangen kom det ikke i retur pr. post, men pr. telefon fra min stefar, Aage, som da jobbet som informasjonssjef i Oslo kommune og hadde kontor rett over Club 7 i Munkedamsveien.

– Vet du hvem som nettopp besøkte meg? Jan Erik Vold! Han var så rasende at han glemte å ta av seg styrthjelmen sin, så han kom vel på moped. Det gjaldt diktet ditt …

Så begynte Aage å le.