I 1969 landet USA på månen med datakraft tilsvarende en enkel kalkulator. Nå, over et halvt århundre senere, med all verdens teknologi, virker veien tilbake nesten uoverkommelig.

Når startskuddet for «det nye romkappløpet» går i februar, er det med en bismak av teknisk trøbbel og høy risiko.

Det skulle være en triumfferd. I februar skal Artemis II-oppdraget sende tre amerikanere og en canadier rundt månen. Det er første gang siden 1972 at mennesker forlater jordens bane.

Men i stedet for den selvsikre optimismen som preget Apollo-epoken, er dagens prosjekt preget av utsettelser, budsjettsprekker og teknisk usikkerhet.

Oppdraget er nesten en blåkopi av den dristige Apollo 8-ferden julen 1968. Den gangen tok NASA en enorm kalkulert risiko for å slå Sovjetunionen. De sendte tre menn i en liten blikkboks rundt månen uten landingsfartøy, kun måneder etter at systemene var testet. De lyktes.

Hvorfor er det vanskeligere nå?

Paradokset er slående. I dag, med superdatamaskiner og avanserte materialer, sliter ingeniørene med problemer som burde vært løst for lengst.

NRKs journalist Hallvard Sandberg peker på en urovekkende detalj ved det nye romfartøyet «Orion», som skal frakte astronautene:

«Varmeskjoldet fikk store skader. Dette skjoldet er ikke blitt endret. Det har fått eksperter til å være kritiske.»

Under den forrige testen («Artemis I») falt biter av varmeskjoldet av på en måte som modellene ikke hadde forutsett. Likevel skal man nå plassere fire mennesker i kapselen. Det står i sterk kontrast til 1960-tallets ingeniørkunst, hvor man løste problemer på løpende bånd med langt enklere verktøy.

Kina puster USA i nakken

Motivasjonen er den samme nå som da: frykten for å bli nummer to. På 1960-tallet var det Sovjetunionen. Nå er det Kina.

«Dette kappløpet handler ikke bare om å vinne en kortsiktig seier. Det er det første steget i å få en permanent tilstedeværelse på månen», sa senator Ted Cruz nylig.

Men mens USA sliter med sine gamle partnere og nye kommersielle aktører, durer det kinesiske programmet frem på skinner. Kina har som mål å lande i 2029 eller 2030, og de har truffet blink på alle sine milepæler så langt.

Elon Musk som bremsekloss

Den kanskje største forskjellen fra Apollo-tiden er at NASA ikke lenger gjør alt selv. De har satt bort selve månelandingen til Elon Musk og SpaceX. Det har skapt en flaskehals man ikke så for 50 år siden.

For at USA skal nå målet sitt om en landing i 2027, må det gigantiske romskipet «Starship» fungere feilfritt. Det er fortsatt under utvikling.

«Det er Elon Musk og hans selskap SpaceX som blir sett på som den store flaskehalsen», skriver NRK.

For å komme til månen med «Starship», må skipet tankes opp med drivstoff ute i rommet av flere andre tankskip. Dette er en komplisert operasjon som hittil aldri er blitt gjennomført i praksis.

Christina Koch ligger an til å bli første kvinne rundt månen hvis alt går etter planen i februar. Men spørsmålet mange stiller seg, er:

Hvordan kunne vi sende 12 menn til månens overflate mellom 1969 og 1972 med 1960-tallsteknologi, mens vi i 2025 krysser fingrene for at varmeskjoldet holder på en enkel rundtur?