Man må aldri undervurde europeernes evne til å la seg sjokkere av Donald Trump.

I det nye dokumentet om nasjonal sikkerhetsstrategi, 33 dramatiske sider som er signert av presidenten og publisert uten forvarsel, står det:

«Den økonomiske nedgangen overskygges av den reelle og mer brutale utsikten til at sivilisasjonen vil bli utslettet. De større problemene Europa står overfor, inkluderer aktiviteter fra EU og andre transnasjonale organer som undergraver politisk frihet og suverenitet, migrasjonspolitikk som forandrer kontinentet og skaper konflikter, sensur av ytringsfriheten og undertrykkelse av politisk opposisjon, kraftig fallende fødselsrater og tap av nasjonal identitet og selvtillit.

Hvis dagens trender fortsetter, vil kontinentet være ugjenkjennelig om 20 år eller mindre. Det er derfor slett ikke sikkert at noen europeiske land vil ha en økonomi og militær styrke som er sterke nok til å forbli pålitelige allierte. Mange av disse nasjonene fordobler innsatsen på den nåværende kursen. Vi ønsker at Europa skal forbli europeisk, at det skal gjenvinne sin selvtillit som sivilisasjon.»

I europeiske regjeringskontorer og italienske aviser brøt det ut panikk: «Trump dumper Europa.» Ingen ser lenger ut til å tenke over eller spørre seg om Europa allerede hadde dumpet seg selv.

«Trump-verdenen mener at Europa har forrådt Vesten», lyder en overskrift i The Economist. Hvordan gi den urett?

Det var først etter andre verdenskrig (hvor de først grep inn fordi japanerne hadde angrepet Pearl Harbor) at amerikanerne begynte å interessere seg for Europa, og det skjedde av tre grunner:

• Vest-Europa var et bolverk mot Sovjet-kommunismen.
• Europa var en viktig handelspartner.
• Mange amerikanere begynte å verdsette sine slektsbånd til Europa.

Den første av disse grunnene forsvant fra amerikanernes bevissthet i 1991, for Russland er ikke en konkurrent på samme måte som den gamle Sovjetunionen.

Europa er fortsatt en viktig handelspartner, men økonomien har rast.

Når det gjelder sivilisasjonsbåndene, er dette grunnen til at Trump og hans bevegelse har gått så hardt ut mot Europa.

Et kontinent som en gang var  den vestlige sivilisasjonens vugge, er nå redusert til et sirkus av woke-byråkrater, illegale innvandrere og ledere som gråter for klimaet mens diktaturene gliser i skjegget. I det nye dokumentet om nasjonal sikkerhetsstrategi er vi et lett mål for Det hvite hus.

Fra økonomisk jevnbyrdighet med USA for 10–15 år siden, er Europa nå raskt i ferd med å avindustrialiseres. Det har tapt konkurransen med de store teknologiselskapene. Velferdssystemene, byråkratiet, korrupsjonen og proteksjonismen svekker og kveler utsiktene til ny vekst. Innvandringspolitikken og undertrykkelsen av ytringsfriheten bidrar bare til enda mer sosial og politisk dysfunksjon.

Dokumentet fra Det hvite hus er skrevet av Michael Anton, en eklektisk tenker hvis dannelse er dypt influert av Leo Strauss og hans elev Harry V. Jaffa – begge sentrale skikkelser i amerikansk konservativ ideologi.

Sier Washington høyt og tydelig at Europa er i ferd med å bli det svake leddet i Vestens kjede?

Jeg er redd Europa ikke engang er det svake leddet i Vesten lenger, men leddet som har latt seg fortære fra innsiden og blitt redusert til et smykke som kan henges til pynt rundt halsen på yngre og mindre slitne makter.

Vi har vært det leddet siden en pave definerte Vesten som «piggtråd og slaveri», siden Europa (som rabbiner Sachs har sagt) omfavnet multikulturalismen og «forvandlet våre samfunn til hoteller», siden Angela Merkel bestemte at Europa kunne klare seg uten ytre grenser, siden EU valgte å investere milliarder av euro i å fremme islam, og siden universiteter som La Sapienza i Roma bestemte at det var bedre å inngå avtaler med de iranske ayatollaene enn å la Ratzinger få komme til orde, og så videre.

Og vi har gjort alt dette selv, vi trengte ikke Trumps hjelp.

Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien fra den amerikanske presidenten setter Europa i sentrum for USAs geopolitiske fremtid. Argumentasjonen er klar: Hvis Europa fortsetter å uthules, vil ikke Atlanterhavsalliansen forbli sterk nok til å veie opp for makten til Kina og nye hegemoniske makter.

Diagnosen er overraskende. Strategien anser den europeiske krisen vel så mye som kulturell og demografisk som økonomisk. Den advarer mot «utslettelsen av sivilisasjonen» og spår at kontinentet kan bli «ugjenkjennelig» i løpet av få år. De utløsende faktorene som nevnes, er masseinnvandring, fallende fødselsrater og et ideologisk klima som hindrer ærlig debatt.

Problemet er ikke at USA svikter Europa. USA tar til etterretning at Europa er et råtnende lik vi fortsetter å sminke som levende.

Europeerne ser for eksempel fremgangen for Marine Le Pen og Nigel Farage som en konspirasjon fremmet av utenlandske makter og en skadelig amerikansk teknologisektor. De fortsetter å skrike og rette pekefingre, og de fortsetter å tape alle slag.

Ingen spør seg: Hvorfor bryter den vestlige ordenen sammen? Og hvorfor er vi europeere bare tilskuere?

Tallene gir Det hvite hus rett. Ifølge Pew Forum ser et scenario for de islamske samfunnene i Europa under «høy innvandring» slik ut:

I 2050 vil muslimene utgjøre minst 15 prosent av den italienske befolkningen, ifølge Pew Forum. Og noen år senere vil opptil en femtedel av italienerne ha innvandringsbakgrunn, ifølge det europeiske byrået Eurostat. Slike tall vil ha en destruktiv virkning på et «land som kanskje vil ha 32 millioner innbyggere», slik det italienske statistikkbyrået Istats tidligere sjef Giancarlo Blangiardo spådde om vår demografiske harakiri innen to generasjoner.

Historikeren Niall Ferguson kommenterer dokumentet fra Det hvite hus hos The Free Press: «‘Hvis de nåværende trendene fortsetter, vil kontinentet være ugjenkjennelig om 20 år eller mindre.’ Uansett hvor ubehagelig denne analysen måtte være, vil det være vanskelig å finne bevis på det motsatte. Mine best informerte britiske og europeiske venner hvisker forsiktig: ‘Det kan være sant’.»

Ja, det kan være sant.

Det hvite hus mener at hvis noen NATO-medlemmer skulle bli samfunn med en ikke-europeisk majoritet, ville de strategiske prioriteringene deres endres i takt med denne demografiske endringen, og at disse vil fjerne seg fra de amerikanske.

Jeg minner om at J.D. Vance har omtalt Storbritannia som «den første islamistiske staten med atomvåpen».

Tenk dere Stockholm, en gang en luthersk bastion for ordning och reda, forvandlet til en basar i Midtøsten hvor slørene og skjeggene bestemmer hva som er lov på strendene som en gang var befolket av blondiner. Eller Paris, arvtager etter Voltaire og Robespierre, hvor forstedene koker av en lavkost-jihadisme som får middelalderens korstog til å blekne.

Ville et slikt Frankrike og et slikt Sverige i NATO være det samme?

Vi har forvandlet NATO til en slags Netflix for sikkerhet: Vi betaler abonnementet (for lite og for sent), og så klager vi over at utvalget av filmer ikke er bra nok.

Vi har latt industrien vår bli slukt av Kina, energien vår avhenge av en autokrat som spiller Risk med gassventilene, og byene våre fylles av mennesker som ikke har noen intensjon om å bli europeere, men bare ønsker å nyte godt av fordelene Europa gir til alle som kommer med en trist nok historie og en har en smart nok advokat.

Roma har flere departementer enn panserdivisjoner, og Brussel bruker tiden på å diskutere om julekrybber er inkluderende.

«I 30 år har jeg advart vennene mine på venstresiden om islamiseringen», sier den store franske tegneserieskaperen Enki Bilal, en legende på feltet. «Om ti år vil dere ikke kjenne Europa igjen.»

Er han også trumpist?

En gang sa den franske journalistikkens profet Jean Daniel til François Mitterrand: «President, landet er i endring. Klokketårnet på valgplakaten din vil snart være omgitt av to minareter.»

Han var en venn av Eugenio Scalfari, som grunnla den italienske venstreavisen La Repubblica. Var kanskje også Daniel en Trump-tilhenger?

Europa står overfor «den dystre utsikten til sivilisatorisk utslettelse», ifølge Det hvite hus.

Vi har sluttet å få barn, å investere i forsvar og å tro på noe annet enn indeksregulering av pensjonene. Vi har erstattet politikk med rett, suverenitet med regulering, tapperhet med prosesser. Vi har skapt en sivilisasjon som mener at fødsler er et miljøproblem, at maskulinitet er giftig, at nasjonen er et fascistisk vrak og at krig bare er noe som skjer med andre.

Også amerikanerne er svekket av de samme feilene, men uten den europeiske nederlagsstemningen.

Hvis jeg hadde vært EU-kommisjonen for noen år siden, ville jeg ha skrevet et dokument ikke svært forskjellig fra Det hvite hus’ strategidokument, og langet ut mot wokeismen, som kommer fra USA. Hvorfor gjorde ikke kommisjonen det? Kanskje fordi EU i bunn og grunn trodde på woke?

«Stark prospect of civilizational erasure» er ikke en overdrivelse fra en evangelisk prekestol, men en nådeløs diagnose forankret i ubestridelige demografiske data. Denne geopolitiske visjonen er et ekko av Oswald Spenglers advarsler i «Der Untergang des Abendlandes». Med en migrasjonspolitikk som ikke integrerer, men erstatter, er Europa, kontinentet som har satt filosofer, imperier og revolusjoner til verden, på vei til å gjennomføre en selvvalgt kulturell eutanasi.

Les rapporten som Florence Bergeaud-Blackler og Tommaso Virgili har lagt frem for EU: Islamismen erobrer EU fra innsiden.

Trumps budskap er nådeløst og meddeles i et språk som er uhørt fra en amerikansk president. USA kan også samarbeide med et uttømt Europa, men vil nekte å støtte et kontinent som nekter å konsolidere sine grenser, sin industri og sin selvtillit. Så lenge Europa insisterer på å ødelegge seg selv, vil Washington betrakte det mindre som en partner og mer som en byrde.

I sommer publiserte det amerikanske utenriksdepartementet et essay som anklager Europa for å ha ført en «aggressiv kampanje mot den vestlige sivilisasjonen». Forfatteren, Sam Samson, var en lite kjent rådgiver for utenriksminister Marco Rubio. Essayet er opplysende hvis man vil forstå bruddet mellom USA og Europa:

«Det tette forholdet mellom USA og Europa handler om mer enn geografisk nærhet og transnasjonal politikk. Det representerer et unikt bånd som er smidd i felles kultur, tro, slekt, gjensidig hjelp i krigstider og, fremfor alt, i en felles vestlig sivilisasjonensarv. Denne tradisjonen har sine røtter i Athen og Roma, gjennom middelalderens kristendom til engelsk sedvanerett og til slutt i USAs grunnleggelsesdokumenter. Langt fra å styrke de demokratiske prinsippene, har Europa forvandlet seg til et arnested for digital sensur, massemigrasjon, begrensninger av religionsfriheten og en rekke andre angrep på det demokratiske selvstyret. På begge sider av Atlanteren må vi bevare vår felles kulturarv og sikre at den vestlige sivilisasjonen forblir en kilde til dyd, frihet og menneskelig velstand for kommende generasjoner.»

For noen dager siden skrev det amerikanske utenriksdepartementet at migrasjon er «en eksistensiell trussel mot den vestlige sivilisasjonen». Det kunngjorde også at USAs ambassader i Europa, Australia, Canada og New Zealand er blitt bedt om å samle inn data om «forbrytelser og menneskerettighetsbrudd» begått av innvandrere, med særlig fokus på angrep fra radikale islamister mot kristne og jøder.

Tenk på Carl Schmitt, den store juristen, som i «Der Nomos der Erde» beskrev Europa som et område ordnet av suvereniteter, ikke av en kosmopolitisme som oppløser forskjellene i en blodfattig universalitet. Trumps strategi er schmittiansk: å prioritere det politisches – venn/fiende – fremfor multikulturalismen, som later som om den avskaffer grensene for deretter å påtvinge dem med makt.

I München i februar angrep J.D. Vance, den amerikanske visepresidenten, Europa i en sjokkerende tale om innvandring og ytringsfrihet.

Europa er i skuddlinjen. I dagens Washington snakkes det ofte om Europa med større forakt enn man gjør om Kina eller Russland. Og allerede i en tale i Warszawa i 2017 advarte Trump Europa mot indre og ytre fiender.

Og vi fortsetter å tvitre #RefugeesWelcome mens våre byer brenner.

Men når det gjelder å påvirke innvandringspolitikken, kan amerikanske prekener vanskelig konkurrere med det stadig sterkere presset som mislykkede europeiske politikere utsettes for fra sine egne velgere.

Man kan si at USA kritiserer oss mer enn andre fordi vi, i motsetning til India, Brasil eller Russland, burde være allierte, ikke parasitter.

Vi kan mistenke at de fremstiller «America First» som et fyrtårn for et gammelt kontinent i demografisk koma.

Kan vi forestille oss at de anser EU som et hinder for amerikansk vasallskap?

Vi kan spørre oss om USA ikke leter etter en unnskyldning for å toe sine hender hva angår Europas sikkerhet.

Vi europeere har basert vår sikkerhet på en uskrevet setning: «Det tar amerikanerne seg av». Men hvis de slutter å ta seg av det, er vi da i stand til å ta oss av det selv? Jeg vet ikke hva jeg skal legge i all den europeistiske praten.

Og det er én setning i dette dokumentet fra Det hvite hus som fortsetter å hamre inne i hodet mitt: «Dagene da USA bærer hele verdensordenen som titanen Atlas, er over».

Den harde sannheten er at den politiske ryggraden i de transatlantiske relasjonene som har gitt substans til «Vesten» i 80 år, er brukket. USA og Europa går nå hver sin vei. Dette er slutten for Europas status som et av de store maktsentrene og endestasjonen for dets langvarige tilbakegang.

Kanskje USA ikke lenger tror det er verdt å investere energi i Europa for å gjenopplive det?

Romersk rett, gresk filosofi tolket av Thomas Aquinas, Galileos vitenskap, Bacons eksperimentelle metode, Lockes individuelle frihet, Beethovens symfonier, gotiske katedraler, den moderne romanen, middelalderens universiteter, sykehusene, parlamentene, maktfordelingen, den religiøse toleransen som ble vunnet med blod i religionskrigene – alt dette ble født her. Her, og bare her, i Europa.

Og nå? Nå lærer vi barna at denne historien ikke er annet enn en lang liste over forbrytelser: kolonialisme, slaveri, patriarkat, spesiesisme. Universitetene våre – de samme som oppfant den frie forskningen – er i dag laboratorier for dekonstruksjon, hvor man lærer at det ikke finnes noen sannhet, at fornuft er et verktøy for hvit undertrykkelse, at skjønnhet er et sosialt konstruert begrep og at Beethoven må «avkoloniseres».

I en svært viktig forelesning om Vestens krise med tittelen «Relativisme, kristendommen og Vesten» ved det pavelige universitet Lateranense i Roma den 13. mai 2004 sa kardinal Joseph Ratzinger:

«Det finnes et selvhat i Vesten som er merkelig og bare kan betraktes som noe patologisk: Vesten forsøker prisverdig å åpne seg, full av forståelse for andres verdier, men elsker ikke lenger seg selv. I sin egen historie ser den nå bare det som er forkastelig og destruktivt, mens den ikke lenger er i stand til å oppfatte det som er stort og edelt. Europa trenger en ny – sikkert kritisk og ydmyk – aksept av seg selv hvis det virkelig vil overleve. Multikulturen, som hele tiden lidenskapelig oppmuntres og fremmes, er noen ganger mest av alt en oppgivelse og fornektelse av det som er vårt eget, en flukt fra det som er vårt.»

Våre byer – Paris, London, Roma, Wien – er i dag ikke til å kjenne igjen. Jeg tenker ikke bare på bydeler som minner om Karachi eller Mogadishu. Jeg tenker på det faktum at den fysiske, arkitektoniske og menneskelige kontinuiteten med vår egen fortid blir brutt.

I fravær av radikale endringer vil innvandrerne være i flertall om tjue år. På dette punktet har Trump rett, og hans kritikere tar feil. Punktum.

Og mange europeiske eliter – politiske, mediale, akademiske – har vært aktivt medskyldige i denne selvdestruktive prosessen. De har forvandlet det største sivilisasjonseksperimentet i historien, Vesten, til en gigantisk øvelse i kollektiv selvpisking.

«Civilizational erasure» er ikke en metafor: Det er slutten på Homer, Dante og Shakespeare under et slør av myk sharia. Europa slik vi kjenner det har allerede forlatt de voksnes bord. Det venter bare på at noen skal slukke lyset.

Trump, den oransje klovnen, blir dermed den reaksjonære nemesis som Europa ikke tør å velge, mens det venter på at den siste innfødte europeeren skal dø av alderdom eller kjedsomhet, omgitt av rumenske pleiere, tyrkiske moskeer og kinesiske solcellepaneler, og som fortsatt snakker om menneskerettigheter mens det undertegner sin egen kapitulasjon på fjorten forskjellige språk.

Bryan Ward-Perkins skriver i «The Fall of Rome and the End of Civilization»: «Dypt i den vestlige psyken ligger en angst for at hvis det gamle Roma kunne falle, så kan det samme skje med selv den mest stolte av moderne sivilisasjoner».

Dagens Europa er som Roma på 400-tallet: formelt fortsatt en imperium, fortsatt fullt av lover og akvedukter og retorikk, men uten vilje til å kjempe for seg selv. Barbarene trenger ikke å slå inn dørene: De finner nøklene under dørmatten.

Tiden vil vise om profetien var ekte, men tiden er i ferd med å renne ut. Derfor er hvert eneste sjokk for Europa velkomment. Det tvinger oss til å forholde oss til historien.

Når Det hvite hus snakker om å «dyrke motstanden» i Europa, snakker det ikke om kupp eller autoritære regimer, men om at Europa har rett til å forbli seg selv. At Athen, Roma og Jerusalem ikke er på forhandlingsbordet. At en sivilisasjon ikke er en programvare som skal oppdateres, men en plante som må vannes for ikke å dø.

Men hvis vi ikke har lyst til å bo i Ohio eller Virginia, hvordan kommer vi europeere oss da ut av dette kaoset? Trumps tweets og direktiver fra utenriksdepartementet hjelper oss lite. Og etter et visst punkt blir de til og med irriterende.

Men Trump har ikke lurt oss. Vi har lurt oss selv.

Og først når vi blir tvunget til å velge mellom å forsvinne eller å gjenvinne stoltheten over det vi er – det vi var –, vil noen kanskje løfte hodet.

Måtte de europeiske lederne selv skjelve under Trumps jordskjelv: Fin de siècle-perioden med dekadens er over. Wiedererstehen-æraen, restaureringen, har begynt. Og det blir ikke komfortabelt.

På slutten av «Casablanca» er det en dialog mellom Humphrey Bogart og Ingrid Bergman hvor amerikaneren sier: «We’ll always have Paris».

Sikker?

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.