Av lekeonkel Yan Friis

Plutselig er man voksen. Det er blitt lenger mellom lattersalvene, og man har vanskeligere for å glede seg til noe. Det er jobben, det er omgivelsenes generelle forventninger, det er ektefellen og etter hvert barna, det er regningene og lånet og det økende behovet for å legge seg før klokken 23.

Det er ikke noe morsomt mer. Håret er tynnere, kanskje til og med grått eller borte. Man har fått voksenøyne og en ånde som barn frykter. Ennå ikke halvveis i livet! Var dette alt?

Når voksendepresjonen melder seg med full tyngde, kan det være smart å tenke på alt det vi hadde som vi bare slapp. Det er for lite spas og løyer. Det må vi gjøre noe med før spaserturer (etter hvert med skistaver) er det forteste vi klarer. Jeg vil slå et slag for glemte aktiviteter. Men helst i foredlet voksenform og plassert i de omgivelsene som gråner oss hardest: På arbeidsplassen (for dem som har det) og hjemme hos ektefelle/samboer.

Fantomet og Robin, den ikke fullt så kjente duoen. Leken utført i Mosseveien 241 på Ljan i 1958. Er usikker på om artikkelforfatteren (Fantomet) klarer å rekonstruere denne gøyale leken i 2025. (Foto: Sigrid Tholander)

«Ringe-på-og-stikke-av» blir en solid kilde til fornyet ungdom hvis det er individuelle kontorer på jobben din. Sjefene har det i hvert fall. Bank! Bank! Og så full fart ned korridoren og rundt hjørnet. Du kan også utvide repertoaret ved å banke på toalett-dører, men her risikerer du vanskeligheter hvis vedkommende åpner og sier «Kom inn!»

«Sisten» egner seg godt hjemme, særlig etter leggetid, og gjerne uten å informere makker på forhånd. Ektefellen gir f.eks. signaler om at dine tjenester er ønsket. Et par kjappe berøringer er i denne sammenheng ment å skulle tolkes som «Du har’n!». Så smetter du ut av sengen og forsvinner i ly av mørket.

Stålsett deg mot innsmigrende lokkelyder og etter hvert ganske rasende rop. Bli hvor du er (bak gardinet eller inne i skapet) inntil barna er våknet. Gjenta operasjonen hvis makker gjør nye tilnærmelser når du har lagt deg igjen.

Bli ikke overrasket om du våkner fasttjoret ved fem-tiden med en hevngjerrig ektefelle i full sving med å forsyne seg av godsakene. Dette er jo bare nye spas og løyer, du tapte «sisten» og blir nå utsatt for voksenversjonen av «prikkedøden». Etter hvert vil dere begge uttrykke stor tilfredshet med utestemmer, inntil barna stormer inn og spør hvorfor mamma har tatt pappa til fange.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

«Gjemsel» er en spennende aktivitet. Voksne har minst like stort behov som barn for å gjemme seg og være vanskelig å finne. Jeg har selv testet det på jobben, den gang man hadde cellekontor, med stort hell. En hel time satt jeg under skrivebordet, skjult bak en høyttaler, mens jeg studerte buksebena og skoene til kolleger som helt sikkert lurte på hvor jeg var.

Jeg gjemte meg inne på kopirommet en gang, men det angret jeg på da noen slo av lyset og låste døren. Det blir liksom ikke noe gjemseltøft når man står i mørket og hamrer på en låst dør og roper «Hjelp! Hjelp! Slipp meg ut! Er det noen der?»

Å komme for sent på jobben eller utebli fullstendig er også en form for gjemsel, men jeg er redd du ikke finner forståelse for det hos personalsjefen. Hold deg til arbeidsplassen. Til dags dato er ingen blitt oppsagt pga. gjemming.

Dessverre har det økende bruk av hjemmekontor redusert gjemsel-mulighetene i arbeidstiden. Det er jo ingen som merker at du har gjemt deg i skapet på soverommet når det ikke er noen hjemme og Teams-møtet ikke er før på torsdag.

Men når ektefelle og barn er hjemme, duger fortsatt «gjemsel». Særlig er konerop om støvsuging, butikkgåing og søppeltømming – og generelle ryddelyder – utmerkede startskudd for musestille ståing i kott eller ligging under senger. «Hvor er pappa?» gjenlyder i huset/leiligheten, og livet er en fryd.

Før nevnte «sisten» funker forresten perfekt i åpne kontorlandskap. Dytt borti Jørgen med et «Du har’n!», og pandemonium utløses. Alle løper plutselig til alle kanter, og det må en avdelingsleder til for å roe gemyttene. 

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

«Kontor-sisten» bør ikke utløses for hyppig. Det vil du merke i neste medarbeidersamtale. Jeg vil derfor anbefale det langt tryggere «privat-sisten», altså en form for sisten der du ikke informerer kollegene om hva som foregår når du dulter borti dem. Så bruker den som «har’n» hele arbeidsdagen på å lure på hvorfor du piler av sted hver gang han eller hun nærmer seg.

Dagligvarebutikkene er som skapt for lek. Et velrettet spark i bånn av hermetikk-pyramiden, og det raskt påfølgende brølet «Boksen går!» er både effektivt og overraskende.

Du vil også oppnå gode resultater ved å stille deg opp mot veggen i butikken og begynne å telle høyt til hundre mens du holder deg for øynene. I forvirringen vil mange løpe og gjemme seg. Særlig når du kommer til: «Den som ikke har gjemt seg nå, skal stå!» Ingen, og slettes ikke gamle damer med portemoné, har noe lyst til å stå. Dessverre mangler de fantasien som kreves i «gjemsel», og finnes lett bak reolen med knekkebrød.

«Handlevogn-formel-1» er en veldig spennende lek som gjerne utføres på IKEA. De lange vognene får ganske god fart og er vanskelige å stoppe, så her kreves både spenst og kløkt. Ikke minst på grunn av vognenes lumske tendens til å skjene – mot babord eller styrbord, man vet aldri på forhånd. Barnegråt og sinte damestemmer må påregnes. 

Men ingenting bør overdrives, selv ikke spas og løyer. Den dagen du kommer hjem fra jobben og ikke finner din ektefelle, selv ikke etter høye rop og strenge trusler, leker hun neppe gjemsel. Du befinner deg nå i den sorte gryte. Snart får du brev fra en advokat. Da heter det skilsmisse. Dét er så dyrt at du ikke kommer til å leke på lenge.