De amerikanske «demokratiske sosialistene» – som man pleide å kalle «liberale» eller «progressive» – er nylig kommet ut som noen slags rendyrkede kommunister, og har satt seg på mesteparten av det Demokratiske partiet.

Radikaliseringen har skjedd på uhyre kort tid, og når et parti først har slått inn på den veien, er den eneste utviklingsmuligheten ytterligere radikalisering. Uansett hvor radikal man er, vil det alltid være noen som er mer radikale, og i praksis har disse vist en overlegen evne til å skremme de mer moderate til lydighet.

USAs Demokratiske parti som vi kjente det under presidentperiodene til Bill Clinton og sågar Barack Obama, fins ikke lenger, men er blitt overtatt av typer som New Yorks nyvalgte borgermester, kommunisten og antisemitten Zohran Mamdani, kongressmedlemmer som Alexandria Ocasio-Cortez, senator Bernie Sanders og fire–fem andre ekstremister som har skremt partiets tradisjonelle ledere fra vettet.

Dermed har ingen ledende Demokrat våget å motsette seg Mamdanis vanvittige politiske forslag om gratis alt, hans ønske om å avskaffe politiet og opprette kommunalt drevne dagligvarebutikker som i det gamle Sovjetunionen. Jeg har vært i noen av dem og kan bevitne at det ikke var mye å få kjøpt, bortsett fra noen få glass med konserverte, mugne grønnsaker.

Hvis noen tror at Mamdani vil besinne seg nå når han kan sette seg i ordførerstolen, kan de tro om igjen.

Blant hans viktigste støttespillere er Linda Sarsour, som er av palestinsk opprinnelse og har bidratt til å styre New Yorks muslimske velgere i Mamdanis retning. Og nå kommer regningen i form av krav om ubetinget støtte til hennes antisemittiske, antiisraelske og antiamerikanske ideologi. Ifølge Sarsour er USA en folkemords- og slavestat som ikke har rett til å eksistere.

Sarsour har uttalt at enhver Demokrat som støtter Israel, vil bli fjernet fra det offentlige liv. Hun mener at hun åpenbart har makt til det. Hun har også sluppet unna med å true Ayaan Hirsi Ali med «juling», og har uttrykt ønske om å fjerne vaginaen hennes. (De fleste dansker vil tro at dette er en løgn, for slike ting blir aldri nevnt på DR eller i Politiken.)

Hvis Mamdani skulle lempe på sin antijødiske og antiamerikanske politikk, vil han få Democratic Socialists of America – som han er medlem av – på nakken.

Blant kravene fra disse «demokratiske» sosialistene er at NYC skal avstå fra å ha noe å gjøre med selskaper som gjør forretninger med Israel. De ønsker også å forby de kommunalt drevne supermarkedene som Mamdani har lovet å innføre, å selge israelske varer. Videre krever de at Israels statsminister Benjamin Netanyahu og aktive medlemmer av det israelske forsvaret skal arresteres for «krigsforbrytelser» hvis de skulle komme til New York.

Det er dette som går for å være sosialisme i dag.

Venstreekstremismens fremmarsj kjenner vi også i Europa, hvor tradisjonelle sosialistiske og sosialdemokratiske partier normalt ikke går så langt som Demokratene i USA, men hvor det til gjengjeld dukker opp nye partier til venstre for eksempelvis Enhedslisten i form av «De frie grønne», som ikke gjør noen hemmelighet av sitt hat mot den jødiske staten eller sin sympati for Hamas. Enhedslisten vil ikke våge å legge seg ut med disse galningene, av frykt for å miste stemmer til dem, og er derfor tvunget til å innta stadig mer ekstreme posisjoner og bøye seg enda mer i støvet for islam.

Radikalisering trekker det meste av det politiske spekteret mot venstre, og har gjort det i mange år. I Danmark har vi ikke lenger de gamle «borgerlige partiene». De har alle – med mulig unntak av Dansk Folkeparti – rykket til venstre i et forsøk på å innynde seg hos sosialistene/kommunistene/muslimene. De kan jo se at Allahs menn når som helst kan mobilisere til tallrike demonstrasjoner og rumpefremvisninger på Rådhusplassen, og nyter medienes gunst.

Vi snakker om et gammelt fenomen som går tilbake til den franske revolusjonen i 1789. Den begynte som et svar på vanlige folks legitime krav om likestilling med adelen og prestestanden. De revolusjonære påberopte seg også frihet og likhet. Dette ble imidlertid raskt synonymt med «menneskerettigheter» og påberopelse av «den høyeste fornuft» – dvs. den fornuften som de mest rabiate mente seg å være i besittelse av.

Deretter gikk det raskt nedoverbakke for de høye idealene. Mellom 1793 og 1796 utryddet revolusjonære styrker opptil 200.000 innbyggere i Vendée som nektet å bøye seg for den nye statsreligionen. I Paris, som vi hører så mye om, anslås det at giljotinen kappet hodet av mellom 15.000 og 40.000 mennesker. Men i Vendée var det hovedsakelig bønder, og hvem bryr seg om dem?

Når man, som de venstreradikale, tror at man har innsikt i historiens innerste mening, kan man naturligvis ikke tolerere noen innvendinger, og man har lett for å benytte de mest foraktelige midler for å eliminere all motstand eller tvil.

Vi så det i Lenins, Trotskijs og Stalins Russland, i Maos Kina, i Pol Pots Kambodsja og i Hitlers Tyskland, som var en annen form for sosialisme og på ingen måte et høyreorientert fenomen.

Når den amerikanske galskapen vil ta slutt, er umulig å vite, men det er ingen grunn til optimisme, og når USA har pakket sammen, kan Europa også gjøre det.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.