Den illegale migrasjonen er et klasse­problem, fastslår redaktør Tom Slater i Spiked etter drapet sist mandag på Wayne Broadhurst i en forstad til London. 49-åringen var ute og luftet hunden sin da han havnet midt oppe i et knivangrep og ble drept av en 22 år gammel afghaner som kom ulovlig til Storbritannia.

Afghaneren jaget en 45 år gammel mann og en 14 år gammel gutt da Broadhurst prøvde å gripe inn. For den instinktive modige handlingen mistet han livet. Den 45 år gamle mannen har pådratt seg skader som vil endre livet hans.

Nasjonen er i opprør, skriver Slater, som poengterer at det er arbeiderklassen i Storbritannia som betaler den høyeste prisen for migrantenes volds­kriminalitet. Den er blitt sett ned på for sin skepsis til ulovlig masse­innvandring av eliten, som selv sjelden rammes av konsekvensene.

Det blodige drapet på Wayne Broadhurst mandag kveld […] har fått naboene hans og millioner av landsmenn til å lure på «hva om?». Hva om de hadde svingt rundt hjørnet som Broadhurst gjorde, bare for å bli overfalt av en knivmann som stakk dem gjentatte ganger? Drapet i Uxbridge, en forstad i den vestlige delen av Stor-London, vitner om en frykt som er både utbredt og dyp.

Slater merker seg at det er et mønster i volden:

Grusomheten i Uxbridge kommer etter en lang rekke drap, terrorangrep og voldtekter begått av personer som i ethvert fornuftig land aldri ville ha vært her.

Det er Lawangeen Abdulrahimzai, som stakk en kniv i hjertet på den ambisiøse marinesoldaten Thomas Roberts utenfor en Subway-restaurant i Bournemouth 12. mars 2022. Abdulrahimzai kom også hit ulovlig, også fra Afghanistan, på flukt fra drapssiktelser i Serbia. Det er Ahmed Alid, den marokkanske asylsøkeren i Hartlepool, som ble så inspirert av Hamas’ bedrifter 7. oktober 2023 at han stakk sin iranske huskamerat før han drepte en 70 år gammel britisk mann på gaten. Det er Abdul Ezedi, en annen afghaner, som fikk asyl på sin tredje søknad, til tross for at han hadde begått to seksuelle overgrep her.

Et seksuelt overgrep i Epping utløste protester blant vanlige folk:

Den etiopiske statsborgeren Hadush Kebatu hadde bare vært i landet i åtte dager da han forgrep seg seksuelt på en kvinne og en 14 år gammel jente i byen Epping i Essex i sommer. Kebatus forbrytelser utløste protester utenfor Bell Hotel, hvor han og hundrevis av andre migranter bodde. Det førte også til flere måneders uro utenfor landets migranthoteller.

Men denne berettigede protesten fikk også «antirasister» til å mobilisere. Det var mødrene i Epping som var «rasister», må vite – en nesten utrolig frekk påstand når migrasjonen er blitt et allment sikkerhetsproblem.

Det er klasseforakten som kommer til syne, og den er spesielt sterk i Storbritannia. Eliten, som selv sjelden betaler prisen for innvandringen, men snarere profiterer på den, ser ned på folk i arbeiderklassen som lider og dør under den:

Fattige og arbeiderklasseområder har fått bære den tyngste byrden av krisen med småbåter, ganske enkelt fordi hotellene og leieboligene er billigere der. En analyse viste at en fjerdedel av alle asylsøkere som ble huset av Innenriksdepartementet, var plassert i bare 10 lokale myndigheter, hvorav ni er blant de fattigste i landet.

Faktum er at den britiske eliten ser på den hvite innfødte underklassen som menneskelig søppel. Det er grunnen til at en ubøyelig aktivist som Tommy Robinson kan samle i størrelsesorden en million mennesker i London som er møkk lei både ødeleggelsen av sine egne lokalsamfunn og den avskyelige nedlatenheten hos eliten.

Folket hadde rett om ulovlig innvandring, og eliten tok feil, konkluderer Slater.

Denne krisen minner oss om visdommen til massene – og nødvendigheten av demokrati. Arbeiderklassen er ikke bare like dyktig til å avgjøre nasjonens skjebne som etablissementet, de er uendelig mye bedre til det. Dette var et poeng chartistene ofte fremhevet da de agiterte for allmenn stemmerett for menn på 1830-tallet. For vanlige mennesker lever faktisk i det samfunnet deres «overordnede» styrer fra oven. De må bære konsekvensene av store planer og mislykkede ortodokse løsninger. Ulovlig innvandring er bare det siste eksemplet. Folket hadde rett, elitene tok feil. Igjen.

Nå er det på tide at politikerne lytter, konkluderer Slater. Robinson ville fnyse av den avslutningen. Etter hans oppfatning har politikerne vært pådrivere for asylmigrasjonen. Resultatene taler for seg selv.

Dessverre passer Slaters analyse også på andre vesteuropeiske land, også vårt eget. Det er de rikeste som profiterer på innvandringen til Norge, og de fattigste som betaler prisen for den økonomisk, sosial, sikkerhetsmessig – på alle måter. De blir fratatt et land de trenger, mens eliten ødelegger et land den ikke trenger.