Det går nedoverbakke med Norge. Og det går stadig raskere. Det er flere enn skattemessige grunner til å flytte ut av landet. Om en ikke finner Ungarn eller Polen så spennende, fremstår Sveits som et godt alternativ. Så ryk og reis til Sveits, men ikke til World Economic Forum i Davos!

Boken «Ryk og Reis» av Carl Shiøtz Wibye er en fornøyelig, lettlest og informativ bok. Det er en blanding av en komparativ politisk analyse, en landrapport om Sveits og et personlig politisk manifest ispedd skarpe observasjoner fra en som både har opplevd Sveits fra innsiden og som har sett Norge fra utsiden. Det gir perspektiv.

Den er fornøyelig med de mange selvopplevde anekdotene om sveitserne, landet og historien deres. Slike anekdoter forteller ofte mer enn alskens statistikk og harde fakta, noe som boken også er spekket med. Her er det mye både kvalitativ og kvantitativ informasjon å hente, informasjon som en ikke finner i CIAs eller UDs landrapporter.

Shiøtz Wibye har tilbrakt flere år i Sveits, åpenbart både i og utenfor utenrikstjenesten. Han har derfor opplevd sveitserne slik en utflyttet nordmann vil oppleve dem, og ikke nødvendigvis slik sveitserne opplever seg selv. Boken er særdeles relevant for alle som måtte ha planer om å «ryke og reise» og bosette seg i Sveits, av skattemessige eller andre årsaker.

Boken er mer enn leseverdig, ikke bare for skatteflyktninger, men for alle som vil lære mer om dette så særegne landet med sine folkeavstemninger og solide demokratiske tradisjoner, sin væpnede og vellykkede nøytralitetspolitikk og sin sterke økonomi. Sveits har mange likhetstrekk med Norge, men har til tross for dette utviklet et ganske annet politisk system.

Shiøtz Wibye er statsviter og karrierediplomat av bakgrunn. Han har åpenbart fått med seg Stein Rokkans komparative analyse av de små demokratier, og særlig sammenlikningen mellom Norge og Sveits, to små og perifere land med mange historiske likhetstrekk, men som har gått forskjellige veier.

I likhet med Stein Rokkan ser Carl Shiøtz Wibye på hvordan grunnleggende historiske utviklingsprosesser som nasjonsbygging, reformasjon, industrialisering og demokratisering har skapt ulike politiske konfliktlinjer og bl.a. en sterk sentrum-periferi-akse i begge land. Den sterke periferiprotesten har bidratt til at begge land i dag er utenfor EU. Sveits reelt, Norge bare formelt.

For mens de sveitsiske folkevalgte forela EØS-avtalen for velgerne i 1992, lurte sentrumseliten i Norge landet inn bakdøra i EU i 1994, uten folkeavstemning om EØS-avtalen, som velgerne i Norge ikke fikk anledning til å uttale seg om.

Sveits har i stedet utviklet et nett av bilaterale avtaler med EU. Det har gitt sveitserne full adgang til det interne markedet i EU, samtidig som de har beholdt sin selvråderett. Det har fungert særdeles bra og er en langt mer demokratisk modell – en modell til etterfølgelse og til erstatning for den norske EØS-avtalen.

Begge land har stabile flerpartisystemer preget av konsensus og høy valgdeltakelse, men de skiller seg særlig i graden av fragmentering og sentralisering.

Norge har utviklet en sterkt sentralisert modell med en dominerende stat og med overføring av betydelig makt fra velgerne til politikerne, noe som ga seg utslag i EØS-spørsmålet.

Sveits har, med sine sterke regionale kantoner, utviklet en desentralisert føderasjon med direktedemokrati, utstrakt bruk av folkeavstemninger og et sterkt lokalt folkestyre hvor velgernes makt i langt større grad er intakt.

Til tross for den regionale fragmenteringen i Sveits, eller kanskje nettopp på grunn av den, er det påfallende at Sveits, som er relativt fattig på naturressurser, har utviklet en sterk, differensiert og innovativ kunnskapsbasert økonomi – til forskjell fra Norge, som med sin overflod av naturressurser har utviklet en tilnærmet monoøkonomi basert på petroleumsvirksomheten i Nordsjøen.

Med vår rike tilgang til naturressurser skulle en tro at Norge kunne vært begge deler, både en sterk petroleumsøkonomi og en differensiert og innovativ kunnskapsbasert økonomi, med sterke industrielle verdikjeder i fastlandsøkonomien.

Mange økonomer mener at Norge kunne vært «Sveits på steroider» dersom vi hadde hatt mer fremsynte politikere som hadde brukt deler av oljeinntektene på innovasjon og til å utvikle infrastrukturen i landet.

Men slik er det ikke. BNP per capita er 20 % høyere i Sveits enn i Norge, med høyere sysselsettingsgrad i sterke sektorer som finans, farmasi og presisjonsindustri. Sveitserfranc har økt med over 250 % i verdi i forhold til norske kroner bare siden årtusenskiftet.

Kan det være slik at det ene henger sammen med det andre? Kan det være slik at mangelen på naturressurser har gjort sveitserne mer innovative og arbeidsomme, slik som danskene, som heller ikke har noen naturressurser å snakke om, mens oljen har gjort staten enda mer dominerende og befolkningen latere i Norge?

Mye kan tyde på det. Ikke i noe annet land i OECD har en så stor statlig sektor, så mange ansatt i offentlig virksomhet og så mange på trygd som i Norge. Og innovasjonstakten i Sveits er langt høyere. Sveitserne kan mer enn å lage gjøkur.

Sveits er nr. 1 på den globale innovasjonsindeksen for 14. året på rad. Norge ligger på 23. plass. FoU-investeringenes andel av BNP er over 33 % høyere i Sveits. Per capita er de dobbelt så høye. I Sveits ble det innlevert 9410 patentsøknader per million innbyggere i 2023. I Norge bare 150. Og investeringene i venturekapital er tre ganger høyere.

Dessuten er universitetene langt bedre. ETH Zurich og EPFL er rangert på hhv. 7. og 26. plass globalt, mens UiO er rangert som nr. 117, NTNU som nr. 292, og NHH er enda lenger nede på listen.

I Norge har vi i tillegg et skattesystem og en formuesskatt som kveler innovasjon og risikovilje til å investere i nyskapning. Det bidrar til at det statlige eierskapet stadig øker, og til at fastlandsøkonomien stagnerer.

Her går Shiøtz Wibye i detalj. Det er nok av spesiell interesse for gründere, venturekapitalister og formuende som blir flådd av formuesskatten i Norge.

Her kan være verdt å merke seg at selv om formuesskatten er langt lavere i Sveits, varierer den betydelig mellom ulike kantoner. Om du vil flytte til Sveits av skattemessige grunner, er det ikke likegyldig hvilken kanton du velger.

Den langt svakere økonomiske utviklingen i Norge de seneste årene, har trolig også sammenheng med sveitsiske politikeres sterkere bånd til velgerne, samt velgernes mer direkte innflytelse på politikkutformingen i Sveits.

Kan det være slik at lokaldemokratiet og det sterke direktedemokratiet i Sveits fører til mer ansvarlige og kompetente politikere – politikere som fører en mer nøktern og rasjonell økonomisk politikk?

Schiøtz Wibye stiller spørsmålet implisitt, men gir ikke noe endelig svar. Mye kan imidlertid peke i den retning.

Den mest påfallende forskjellen mellom Sveits og Norge, rent politisk, er at det er folket selv som styrer gjennom høyt utdannede og velkvalifiserte deltidspolitikere i Sveits. Få har politikken som karrierevei. Og de har et tidsavgrenset og begrenset politisk mandat.

Norsk politikk utformes imidlertid i stadig stigende grad av rene partibroilere og karrierepolitikere med sterke politiske nettverk, men uten yrkeserfaring og bakgrunn utenfor politikken, og ofte med svært lav utdannelse. Partisystemet gir dem imidlertid vide fullmakter. Og de blir sjelden eller aldri stilt til ansvar.

Det har åpenbart konsekvenser for politikkutformingen. Og noe må det være. For i Norge har vi både olje, gass, vannkraft, fisk og mineraler i overflod, men det økonomiske potensialet i økonomien klarer vi altså ikke å utnytte på langt nær like godt som sveitserne.

En annen grunnleggende forskjell fra Norge, noe som vitner om politisk fornuft og fremsynthet, er den væpnede sveitsiske nøytralitetspolitikken. Til tross for at landet ligger inneklemt mellom europeiske stormakter, har Sveits klart å holde seg utenfor begge verdenskriger og sluppet å involvere seg i USAs og Europas endeløse kriger i Midtøsten.

Sveits’ væpnede nøytralitet er en kjerne i landets identitet, der nøytralitet ikke betyr passivitet og manglende forsvarskapasitet, slik som i Norge i mellomkrigstiden samt etter Den kalde krigen, da Norge avviklet 85 % av Forsvaret.

Denne politikken skriver seg tilbake til Wienerkongressen i 1815, der de store europeiske maktene anerkjente Sveits’ nøytralitet, under forutsetning av at landet holdt seg med et tilstrekkelig sterkt nasjonalt forsvar til å sikre sin integritet, noe norske politikere hadde neglisjert i 1940 og på nytt neglisjerte med Forsvarsreformen ved årtusenskiftet.

De tre hovedforskjellene mellom to ellers ganske så like land, er først og fremst det sterke sveitsiske direktedemokratiet, den vellykkede væpnede nøytralitetspolitikken og den vellykkede økonomiske politikken i Sveits.

Disse tingene, sammen med en rekke andre forhold, får Carl Shiøtz Wibye utmerket frem for leseren i sin bok «Ryk og Reis». Den er leseverdig for alle som vil forstå mer om både Sveits og Norge. Og den er spesielt leseverdig for dem som kunne tenkt seg å flytte til Sveits.

Jeg ville heller lagt dén under juletreet enn Jens Stoltenbergs selvgode selvbiografi «På min vakt». Den fortjener knapt terningkast 2.

«Ryk og Reis» gir jeg en sterk 5-er.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester