Kampen mellom «godt» og «ondt» har selvfølgelig pågått så lenge mennesket har befolket denne kloden, og den vil aldri ta slutt.

Slik er vi mennesker skapt: Vi blir aldri enige om hva som skiller godhet fra ondskap. Stalin, Hitler og Mao trodde kanskje de gjorde noe godt, selv om de fleste i dag vil si seg uenige.

Så har vi USA, hvor Demokratene mener at det er «godt» å slakte barn for å gi full seksuell frihet for unge kvinner og menn som ikke kan ta ansvar for sine egne handlinger. Sosialister over hele verden, inkludert i Norge, synger med.

Mennesker vil aldri få slutt på denne krigen mellom «godt» og «ondt», fordi vi aldri vil bli enige om hva noen av delene egentlig er, skriver Mark Lewis i Townhall.

Når «hver mann gjør det som er rett i sine egne øyne» – den grunnleggende moralkodeksen som en venstreorientert lever etter – så er «ondskap» åpenbart bare i øynene til betrakteren. Siden venstresiden har akseptert det ateistiske, naturalistiske, stadig utviklende universet uten absolutter, har de også brukt dette på moral.

Det er dette som beskrives som progressivt, selv om det egentlig er regressivt og degenerert. Og selvsagt er det i USA denne kampen er på sitt sterkeste.

Kina, Russland, store deler av Afrika og Asia, de har allerede tapt kampen. Det samme gjelder hoveddelen av Vest-Europa.

Men i USA finnes det fortsatt en motstandskraft, og de har en general som Donald Trump i front, mens vi europeere må nøye oss med korporaler som Støre og Ursula von der Leyen.

Tidligere visste alle hva en dyd var: en egenskap eller et karaktertrekk av moralsk verdi – som ærlighet, mot og måtehold. Dét lærte jeg av min far, uten at jeg alltid klarte å oppfylle kravene.

Men noe gjorde jeg, tross alt. Som å bryte inn hvis en gutt banket opp en jente, eller ved å bistå mine mine venner mot bøller, selv om det medførte en viss risiko og en del blåmerker.

USAs grunnlovsfedre forsto dette; selv Einar Gehardsen forsto slike ting. Men Barth Eide? Jeg tviler.

Hvis hver mann gjør det som er rett i hans egne øyne, får hver mann definere dyden for seg selv. Men da taper man håpet om å skape en velfungerende nasjon, skriver Lewis.

Politikere burde egentlig bruke energien på å peke folk i riktig retning. Men dagens politikere aner ikke hvilken retning som er den riktige; de er mest opptatt av å konfiskere så mye som mulig av befolkningens inntekter.

Når landets ledelse blir like uredelig som halvparten av befolkningen, kan vi ikke forvente mye hjelp fra toppen.

Derfor ønsker ikke politikere på venstresiden et dydig samfunn, for da vil de miste sin oppgave. Ingen som jobber og er i stand til å forsørge seg selv og sin familie, har behov for en Støre eller en Biden.

Denne typen politikere jobber for utlendinger, innvandrere, trygdede og kriminelle. Det er lenge siden Arbeiderpartiet sto for en politikk til det beste for arbeidsfolk.

Ingen ser ut til å være villige til å angripe probemene i samfunnet.

«Hvis alle mennesker var engler, ville vi ikke trengt noen regjering», sa James Madison.

I stedet for å bekjempe de reelle krisene, skaper venstresiden fantasi-kriser. Slik skaffer de seg selv mer makt i sekten, som når Barth Eide ser på Israel som en større trussel enn Hamas.

Slik blir vi omringet av en jungel av amoral, uten grenser eller restriksjoner.

Da vil totalitære styrker, som i Russland og Kina, gripe inn og holde «jungelen» under kontroll.

Kina er i dag et svært ordnet samfunn; kommunistpartiet drepte alle sine motstandere, og nå er folket fullstendig underkuet og underdanig.

Vi lever som vanlig i jungelen. Som en historiker sa: «Sivilisasjonen er en sporadisk og midlertidig avbrytelse av jungelen.»

Det er en kamp vi kjemper mellom godt og ondt, mellom jungelen og sivilisasjonen, og ja: Noen ganger må vi kjempe med den ene hånden bundet på ryggen for ikke å bli usiviliserte jungelbarbarer som dem vi prøver å hindre i å ta over landet vårt.

Snart er det vår tur, både amerikanere og nordmenn. Men i USA finnes det en konservativ motstandsbevegelse. I Norge – not so much.