Det er av historisk interesse å notere hva høyre- og venstresiden skriver om Trump og Charlie Kirk. De viser at de helt har mistet grepet på ytringsfriheten. Først gjorde de det i forbindelse med karikaturstriden og Charlie Hebdo. Nå skjer det i forbindelse med Maga og Charlie Kirk. Høyre- og venstresiden hater Trump mer enn de elsker friheten. De vet ikke lenger hva frihet er.

De ønsker ikke å ta den moderne verden inn over seg. De krabber tilbake og opp i livmoren igjen.

Legger merke til noen, også fornuftige folk, som mener at MAGAs kanselleringsiver og angrep på ytringsfrihet og ulike institusjoner er en slags reaksjon på venstresidens ditto. MAGA og Donald bruker nå i fullt alvor det samme språket, sies det, om sine egne definisjoner av hatprat, som naturligvis rammer vidt. Slike tanker er ikke helt på viddene, det er noe i det, og ikke minst er det det MAGA vil ha oss til å tro. At de bare etteraper. Men likevel mister man ballen av syne.

MAGA-propagandaen er, som hos alle andre demagogiske bevegelser, bare unntaksvis sann. Med nye mediale virkemidler har de skapt et autoritært monster, flood the zone with shit, godt hjulpet av troll i østerled som skjønner egennytten av å kaste USA ut i et ignorant kaos.

Trump og MAGA bruker retorikk som avviker lite fra klassiske fascistiske strategier. Fascistisk propaganda kjennetegnes, foruten systematisk løgn, av overdrevne eller konstruerte trusselbilder – ofte i form av en indre fiende – for å mobilisere massene. Trump og MAGA har systematisk fremstilt USA som et samfunn i forfall, ikke hovedsakelig på grunn av reelle strukturelle problemer, men som følge av ytre og indre fiender: «woke»-eliter, Black Lives Matter-aktivister, innvandrere, transpersoner, lærere, journalister og akademikere.

Den kanskje aller mest effektive strategien har vært den om «omvendt rasisme», om at de egentlige ofrene i den amerikanske fortellingen er den hvite arbeiderklassen, som finner gjenklang i de tradisjonelt republikanske statene, som ofte sammenfaller med konfliktlinjene i borgerkrigen og borgerrettighetsbevegelsene.

Et råd til fellow-konservative er også å slutte å si at autoritære nasjonalkonservative ikke er konservative, for eksempel fordi de er både radikale og revolusjonære og ikke respekterer institusjonene. Sånn er det bare ikke.

Det er viktig å vite hvor ting kommer fra, når det blir farlig, og særlig hvis det kommer fra den samme brønnen som man drikker av. Slik er det med venstresiden også, som har en lang autoritær tradisjon som det er viktig å markere solid avstand til. Det har mange av oss til høyre i landskapet krevet av dem.

«Edmund Burke ga konservatismen … en balansert tone, åpenhet for fakta og allsidig moderasjon som sto i kontrast til konservatismens blinde dogmatisme», skriver Edmund Fawcett i sin gode bok om konservatisme.

«Joseph-Marie Maistre ble motopplysningstidens forløper for høyreorientert autoritarianisme og fascisme», fortsetter han. Burke stilte seg ikke bare åpen for (forsiktig) endring, han mente at verden stivnet og visnet uten. I motsetning til de reaksjonære, som betrakter endring som en eksistensiell trussel mot alle tings (naturlige) orden.

Oversatt til norsk: Det finnes ingen ekte konservatisme, bare god og dårlig konservatisme, eller grovt sortert: liberal eller illiberal konservatisme.

Det er ingen tvil om at konservatismen er i dyp krise. Det er bare andre konservative som kan rydde opp i huset. En konservativ har bedre forutsetninger for å forstå konservative enn andre. Den jobben blir vanskelig hvis man ikke erkjenner hvilke konservative fristelser som ligger i å gå langt til høyre, særlig i kulturkrigen (venstresidedominans, woke, innvandring …), der man deler noe av den samme kulturpessimismen som preger de nasjonalkonservative.

My two cents: Toget har gått for «performative neutrality», aka: man kan ikke henge opp gardiner på soverommet mens huset brenner ned. Liberale konservative må bekjempe fascismen aktivt, heller enn å bruke mye tid på å pirke borti ofrene for den, som om vi lever i pre-2016. I et pluralistisk demokrati som slåss mot autoritære krefter er vi alle i samme båt.

Og nei, Norge er ikke USA, vi har ikke noe AfD, Nasjonal Samling eller Reform, men vi er ikke impregnert mot det som skjer ute i verden heller, det er ganske overtydelig i disse dager.