Keir Starmers regjering av talentløse statsråder er i store problemer. Nå møter han motstand fra sine partifeller i Labour.
Starmers statsministerperiode ligner nå på de siste dagene av Sunak-regimet, skriver Annabel Denham i The Telegraph. Krisene står i kø, som økonomien, migrasjonen og mislykkede forsøk på reformer av offentlige tjenester. Starmer og hans regjering har mislyktes fullstendig. Ikke engang hans egne parlamentsmedlemmer ser ut til å vite hva han står for.
Fiasko bygges på fiasko, med Angela Rayner borte, Mandelson borte, Paul Ovenden borte, planlagte utvisninger ikke gjennomført… og nå en konkurranse om nestlederrollen som Starmer må ønske like velkommen som en soppinfeksjon.
Statsministeren kastet Lucy Powell ut av regjeringen for kort tid siden, uten hverken unnskyldning eller forklaring. Nå leder Powell kappløpet om å bli ny nestleder i Labour med 17 poeng, ifølge en meningsmåling som ble offentliggjort i går. Samme meningsmåling viser også at Starmer blir stadig mer upopulær.
Ytre venstre overtar
Powell støttes av den ytterste venstresiden av Labour, som mener Starmers regjering ikke er tilstrekkelig sosialistisk. I intervjuer har Powell hele tiden understreket feilene som er begått av Downing Street 10 til nå, og det vil ikke overraske noen hvis hun som nestleder vil bryte med regjeringens politikk på en måte som hennes rival, utdanningsminister Bridget Phillipson, ikke kunne.
Det er ikke noe stort sjokk at velgerne vender Labour ryggen. Deres agenda for «forandring» og løfter om «vekst» ligger i ruiner.
Express sier det i klartekst: Labour går mot en partimessig borgerkrig etter at Lucy Powell ble sparket og kritiserte Keir Starmer for «unødvendige feil».
Selv om Starmer skulle bli presset ut av Downing Street 10, så er det liten grunn til optimisme. For han kan bli erstattet av noe langt verre.
Meningsmålinger blant Labour-medlemmer viser at partiets fremtid ikke ligger i en ny bølge av blairistiske moderater, men i den ideologiske, kompromissløse venstrefløyen.
Klimafanatikeren Ed Miliband, som nå sitter som energiminister ute av stand til å produsere energi, toppet en måling i august som den mest populære motkandidaten.
Energiminister Ed Miliband utgjør en alvorlig trussel mot alle britiske familier
Han ble fulgt av Angela Rayner, som var visestatsminister før hun måtte gå av på grunn av svindel rundt private eiendommer, og nevnte Phillipson. Dette fremstår ikke akkurat som et team av lovende statsledere som kan snu skuta og bringe Storbritannia i riktig retning.
Britenes visestatsminister er sosialdemokratisk nok til å eie hele tre boliger
Starmer kan bli kastet
Dermed havner britene i den merkelige situasjonen at en upopulær Starmer og hans like upopulære finansminister, Rachel Reeves, er de to som holder frontlinjene mot en invasjon av Labour fra den ytre venstresiden.
For å kunne avsette Starmer må 20 prosent av Labours medlemmer i parlamentet nominere en utfordrer. Deretter avgjør medlemmene.
Det er nettopp dette som utgjør en trussel: dagens Labour-medlemmer er ikke lenger opptatt kompetanse, forsiktighet, sunn økonomisk vekst eller voksne i rommet. De dyrker DEI-doktrinen, idealistiske åpne grenser, klimahysteri og stadig økende statlige gavepakker.
Starmers har forsøkt å smiske med venstresiden med sine løfter om økte skatter, avskaffelse av studieavgifter, oppheving av fagforeningslovgivningen og nasjonalisering av alt som beveger seg. Men selv ikke dette er nok for den ytre venstresiden av Labour.
Så hvis Starmers tid er ferdig, så vil Labour utvilsomt bevege seg merkbart til venstre.
Dette kan kanskje hjelpe på kort sikt i valgkampen, ved å berolige dem som fortsatt er overbevist om at «de rike» ikke betaler nok, men Storbritannia gjennomgår en brutal politisk omstilling.
Med både Labour og Det konservative parti i dyp krise er veien åpen for Nigel Farage og Reform UK. Men det kan være så lenge som fire år til neste parlamentsvalg. Spørsmålet er om Storbritannia i det hele tatt kan overleve hvis det ikke utskrives nyvalg lenge før dette.

