«Ypperstepresten» i Net Zero-kirken importerer nød og fattigdom – uten synlig effekt på klimaet.

Britenes energiminister Ed Miliband konkurrerer med finansminister Rachel Reeves om å være den største trusselen mot privatøkonomien til britene. Slik er situasjonen i dagens Storbritannia, som styres mot stupet av Starmers Labour-regjering.

Det er selvsagt Milibands besettelse av Net Zero, drømmen om et netto nullutslipp, som utgjør trusselen mot britisk økonomi.

Bortsett fra Liverpools suksess på fotballbanen er det vanskelig å finne gode nyheter for britene, og tross alt: De fleste briter støtter ikke laget fra Merseyside.

Det er den religiøse fanatismen til energiministeren og Net Zero som fører til at bedrifter konkurreres ut og husholdningenes energiregninger øker, skriver Brian Monteith i The Telegraph.

Monteith er tidligere medlem av det skotske parlamentet og EU-parlamentet, seniorrådgiver for Tax Reform Council og en internasjonal PR-konsulent. Han representerte Tory-partiet.

Han parafraserer The Proclaimers gamle hit Letter from America, og dette kan ikke oversettes:

Grangemouth no more, Port Talbot no more, Britain’s industrial output no more? 

Noen burde skrive en sang om det. Hotpoint har lagt ned i Bristol, Vauxhall stenger i Luton. Rundt 500 reelle, brød-på-bordet-jobber har forsvunnet hos Airbus, og til og med JCB har varslet 230 oppsigelser. Og mer er i vente.

Britisk industri har verdens høyeste energikostnader. Men Miliband gir ingen innrømmelser når det gjelder steintavlene som sier at vi må være villig til å la alle våre karbonbaserte energiindustrier enten forlate Storbritannia til fordel for utlandet eller bli værende og risikere å bli utkonkurrert.

Siden industri legges ned overalt, kan Miliband juble over at utslippene faller. At titusenvis av briter mister jobben og Heathrow trenger en ny rullebane for å betjene alle pundmillionærene som rømmer landet, nevnes ikke.

Miliband er som norske politikere som gjentar samme mantra: Vi må nå klimamålene. Vi har forpliktet oss.

Vi selvsagt ingenting, og dårlige avtaler kan droppes eller reforhandles. Hva skal EU gjøre? Si nei til norsk gass?

Klimaet reddes ikke ved at Norge bruker 50 milliarder kroner for å flytte gass fra oljeplattformer til å brenne i Europa. Verden blir heller ikke reddet ved at britiske kjemiske fabrikker, stålverk, sementfabrikker og all energikrevende produksjon ganske enkelt dukker opp igjen på den andre siden av planeten vår.

Hverken briter eller nordmenn har en helt egen atmosfære, slik de geniale politikerne våre later til å tro.

Den britiske økonomien trenger sårt vekst, men uansett hvor hardt Reeves prøver å oppnå det, blir hun motarbeidet, ikke bare av de forutsigbare effektene av sin egen politikk, men også av Miliband, som spiller rollen som regjeringens egen «yppersteprest» for netto nullutslipp.

– Starmer må sparke energi­minister Miliband for å redde Storbritannia

Heathrows tredje rullebane er et betent tema innad i Labour som Document har skrevet om. Miliband og statssekretær for miljøet, Steve Reed, er på gli, men Londons ordfører Sadiq Khan er verre å hanskes med.

Den største tragedien er at til tross for alle de høyere energikostnadene vi står overfor – både hjemme og på jobben –, er det et faktum at Milibands overopphetede rush mot netto nullutslipp ikke løser klimaendringene.

Faktisk er effekten negativ: Britenes industriproduksjon (og arbeidsplassene og investeringene) eksporteres til Kina, India og andre land der energien er mye billigere og som regel mer skitten.

Miliband bidrar dermed til å importere nød og fattigdom, som føyer seg inn i rekken av problemer som Reeves har skapt. Det kunne vært morsomt hvis det bare ikke var så tragisk, skriver Monteith.

Et komisk eksempel på motstanden mot netto nullutslipp kom da sjefen for Bank of Englands Prudential Regulation Authority (PRA), Sam Woods, skrev til Kier Starmer og ba om at bankens prioritering av klimaendringsregelverket skulle nedjusteres, om ikke fjernes helt.

Når hørte vi lignende utspill fra Norges Bank?

Det Bank of England mener er bra for bankens virksomhet for å bidra til økonomisk vekst, burde regjeringen adoptere. Men gruppetenkning i Whitehall er en svært mektig kraft. I Norge er absolutt hele det offentlige gjennomsyret av klimafanatisme.

Selv NHO og LO er mer opptatt av klima enn de arbeidere og arbeidsgivere de egentlig skal representere.

Miliband og norske politikere kan jo trøste seg med at Greta Thunberg er fornøyd, særlig er nok palestina-aktivisten/klimaaktivisten fornøyd med den norske regjeringen, som lider sterkt av både klimahysteri, kjærlighet til palestina-arabere og en fiendtlig innstilling mot Israel.

Også de britiske fagforeningene er merkelig stille når det gjelder hvordan Miliband rammer arbeidernes lommebok like hardt som Reeves’ voldsomme skatteøkninger.

Vi unngikk en kule da vi avviste Miliband som statsminister i 2015, men glemte å dukke unna da han rikosjetterte tilbake i 2024. La oss håpe at sårene i økonomien og privatøkonomien vår ikke er dødelige.

Her i Norge har vi levd med svingdørseffekten altfor lenge. Man bytter regjering mellom Høyre og Ap, men det vi får, er bokstavelig talt Same shit, new wrapping.

Kanskje høstens valg kan være en siste redningsplanke for oss nordmenn? Britene må dessverre vente i over fire år.

 


Kjøp «Et varslet energisjokk»!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.