Øystein Steiro Sr. 
FrP er valgets store vinner. Likevel tapte høyresiden.
Og innvandringen, som knapt ble nevnt i valgkampen, bortsett fra av Norgesdemokratene, var den viktigste saken for de nye FrP-velgerne. Hvordan er det mulig?
Flertallet av de nye FrP-velgerne stemte på FrP av kortsiktige taktiske grunner, i håp om regjeringsskifte og at FrP skulle gjøre ord til handling i innvandringspolitikken. Dét kostet de små partiene til høyre for FrP dyrt.
Men det betyr også at om ikke FrP leverer på innvandring, vil de nye velgerne forlate partiet like fort som de kom. Dét bør FrP-ledelsen merke seg.
I sin iver etter å bli stuerene for å kapre velgere fra Høyre og Arbeiderpartiet, har FrP kastet grilldressene på dynga, og med dem også store deler av partiets åpenbare velgerbase og partiarv som et tydelig og handlekraftig innvandringskritisk parti.
Det er denne velgerbasen FrPs nye velgere kommer fra. Det er i stor grad yngre velgere, og særlig unge norske menn. De leser ikke VG og ser ikke på NRK. Men de er informerte. De skjønner hva som foregår.
De får variert informasjon og kontekst fra ulike alternative medieplattformer og gjør seg opp sin mening selv. De er bekymret for masseinnvandringen. De ser hva den gjør med landet. Og de er bekymret for sin egen fremtid.
Men Sylvi har tatt av seg korset hun bar rundt halsen.
Sammen med Siv kastet hun endog anti-globalistene ut av partiet. Og da hun og resten av partiledelsen tok avstand fra Trump og bekjente at de ville stemt på Kamala Harris, blottla de at de verken har forstått amerikansk politikk eller hvor FrPs største velgerpotensial ligger.
De har ikke forstått at den brede folkelige protesten som manifesterer seg med stadig større tyngde i hele Vesten, etter hvert også i Norge, og som bl.a. Trump-velgerne er en del av, er et opprør rettet mot elitenes enegang, deres globaliseringspolitikk, mot neo-liberalismen og mot masseinnvandringen.
FrP kan nå gå to veier:
Sylvi kan hvile på sine laurbær og la være å gjøre noe. Hun har hatt stor suksess med å kapre velgere fra Høyre og Ap. FrP kan gjøre som de gjorde sist, da de var i regjering med Høyre, og kaste fanesakene over bord og la velgerne bli avspist med lakrispiper og billig pappvin.
Eller hun kan ta på seg korset igjen, og partiledelsen kan ta på seg grilldressene. FrP kan ta et oppgjør med globaliseringspolitikken, som ikke skiller dem vesentlig verken fra Arbeiderpartiet eller Høyre. Og ikke minst: Hun kan gjøre ord til handling i innvandringspolitikken.
Da må hun ta et oppgjør med den neo-liberalistiske fraksjonen i partiet som fortsatt klynger seg til EU, FN og en såkalt regelbasert liberal verdensorden. Neo-libralismen kom med Thatcher og Reagan på 1980-tallet. Den førte mye positivt med seg, men også eksport av industriarbeidsplasser og import av ikke-vestlige muslimske velferdsinnvandrere. Nå ser vi konsekvensene.
Hun må ta et oppgjør med EUs indre marked, som utnytter Norge som en ren råvareprodusent. Hun må ta et oppgjør med dem i partiet som mener at ubegrenset frihandel er viktigere enn å ta vare på landets ressurser og komparative fortrinn, slik som vannkraften. Og hun må feste grepet om en restriktiv og handlingskraftig innvandringspolitikk.
FrP vil nok miste noen EU-tilhengere tilbake til Høyre, og noen multikulturalister tilbake til Arbeiderpartiet, men velgerpotensialet er langt større til høyre for Høyre. For Høyre er blitt det gamle Arbeiderpartiet. Og Arbeiderpartiet er blitt det gamle SV. De er på feil side av historien. Der er det ingen ting å hente verken av ideologisk tankegods eller nye velgere.
Partiledelsen i FrP må ta noen grunnleggende valg.
Og for å ta gode strategiske valg som står seg over tid, må de sette seg inn i hva som egentlig foregår i rustbeltet og på landsbygda i USA og i byer som Minneapolis i Minnesota, Aurora i Colorado, Springfield i Ohio og Dallas og Houston i Texas.
I tillegg til en ny tur til Rinkeby bør hun ta seg en tur til Rosengård i Malmö og byer som Southport og Rotherham i Storbritannia. Hun bør ta seg en tur til Brussel, hvor over 70 % av barna i barnehagene nå har innvandrerbakgrunn. Og får hun tid, bør hun besøke forstedene til Paris, Amsterdam, Frankfurt, Barcelona og Milano.
Da vil hun skjønne at masseinnvandringen fra MENA-landene, Afrika og Asia unektelig fører til befolkningsutskiftning, konflikt og oppløsning. Andelen innvandrerbarn i barnehagene i Oslo er foreløpig «bare» 30–40 %, men den øker raskt.
Og da vil hun forhåpentligvis også ha politisk mot og ryggrad til igjen å tørre å kalle en spade for en spade, og kalle masseinnvandringen og befolkningsutskiftningen ved sine rette navn.
For det er ingen skam i å si sannheten!
Det står seg i det lange løp. Den populistiske nasjonalismen, som har vokst frem i Nord-Amerika og i Vest-Europa siden lenge før Trump, er langt fra skammelig.
Den er riktig nok i opposisjon til de etablerte partiene, både på venstre- og den liberale høyresiden. Men den er misforstått. Den er grunnleggende demokratisk. Og den er dyptgripende. Det foregår et politisk paradigmeskifte.
Dette har ingenting med totalitære ideologier å gjøre. Tvert imot. Det finnes elementer av tvilsom karakter i alle leirer, men det store flertallet av disse velgerne har grunnleggende demokratiske holdninger og objektivt berettigede politiske interesser.
Det er en populistisk folkebevegelse som ikke føler seg ivaretatt av de etablerte politiske elitene. De ønsker mer folkestyre, utstrakt bruk av folkeavstemninger og mer direktedemokrati.
Brunbeisingen, stigmatiseringen og ekskluderingen er hva den ekstreme venstresiden og store deler av den ultraliberale høyresiden har stått for. Det speiler egentlig mye tilbake på deres eget totalitære tankegods.
Denne folkelige bevegelsen er grunnleggende demokratisk, i den forstand at den representerer et stort flertall blant den stille majoritet. De er simpelthen uenig i den politikken som føres av de politiske elitene.
For det er åpenbart noe som er galt!
Når et flertall på Stortinget er for EU-medlemskap, samtidig som flertallet av befolkningen er imot, svikter det representative prinsipp som demokrati bygger på.
Det er åpenbart noe galt når et flertall av befolkningen er imot strømkablene, ACER og å overlate kontrollen over norsk vannkraft til EU, samtidig som de 169 later som om de ikke har skjønt det, langt mindre er villig til å gjøre noe med det, annet enn plasterlapp-politikk som «Norgespris»-ordningen.
Det er åpenbart noe galt når det investeres over 4 milliarder i en batterifabrikk i Mo i Rana, for deretter å måtte legge den i møllposen med et tap for staten på 235 millioner kroner, samtidig som daglig leder av FREYR, Tom Einar Jensen (broren til Siv Jensen), økte sin personlige formue med omkring 99 millioner på FREYR-eventyret gjennom lønn, opsjoner og aksjer før boblen sprakk.
Og det er åpenbart noe galt når et stadig større flertall av befolkningen er kritisk til den muslimske velferdsinnvandringen som koster milliarder og som river landet i fillebiter – den får fortsette med uforminsket styrke.
Den populistiske nasjonalistiske folkebevegelsen mot elitenes globaliseringspolitikk, som gjør seg gjeldende over hele Vesten, har i Norge røtter og klare fellestrekk tilbake til løsrivelsen fra Sverige i 1905 og Nei til EU-bevegelsen på 1970-tallet.
Nå som den gang dreier det seg om motstand fra brede folkelige lag og en periferiprotest mot sentralisert makt og sentrumselitenes overstyring med nasjonal suverenitet som kjerne.
Dette er en nasjonalisme som er grunnleggende demokratisk.
Denne folkebevegelsen er populistisk, i den forstand at den setter flertallets interesser foran interessene til eliten og særinteressene til høylytte minoriteter. Den er dermed grunnleggende demokratisk.
Den er nasjonalistisk, i den forstand at den er patriotisk og setter nasjonalstaten og befolkningens interesser først. Men det er ikke en ekspansiv eller autoritær ideologi. Den respekterer andre lands interesser som likeverdige og søker ikke å fremme egne interesser på bekostning av andre lands interesser.
Den bifaller internasjonalt samarbeid, men er klar på at viktige beslutninger skal tas nasjonalt og lokalt, og ikke av overnasjonale organisasjoner som WHO, private NGO-er som World Economic Forum eller internasjonale konføderasjoner som EU.
Det store flertall er av den formening at minoriteters interesser skal tas behørig hensyn til, men de skal ikke alene få bestemme politikkutformingen. I saker hvor det er motsetninger eller råder interessekonflikt, vil flertallets stemme alltid veie tyngst.
Partiene, fra ytterste venstre til FrP på høyresiden, har ikke skjønt det.
SV og Ap har ikke skjønt at velgerne i dette folkelige opprøret i all hovedsak kommer fra den tradisjonelle arbeiderklassen, altså fra venstresidens tradisjonelle velgere. De har mistet tilliten til elitene, og jobbene og fremtidsutsiktene har de mistet til Kina og andre lavkostland.
Arbeiderne i rustbeltet stemte massivt på Trump. Og det forklarer de sosialdemokratiske partienes tilbakegang i Europa.
Det kommer fra store deler av middelklassen, som ikke jobber i skjermet sektor, i akademia eller i offentlig forvaltning. De går en usikker fremtid i møte og kjenner seg ikke igjen i identitetspolitikken og woke-galskapen til venstresiden og den ultraliberale høyresiden. Den kommer fra stadig flere yngre som skjønner hva som foregår og som er bekymret for fremtiden.
Og den kommer fra taleføre enkeltstemmer innen akademia med faglig integritet og en realpolitisk tilnærming til omgivelsene og til internasjonal politikk, som forstår at når det kommer til stykket, er det makten og ikke folkeretten og den såkalt regelbaserte verdensorden som gjelder.
Det er en stor og stadig voksende del av velgerbasen som står bak dette omfattende og grunnleggende skiftet i vestlig politikk. Det er her FrP kan hente sine fremtidige velgere dersom partiledelsen kjenner sin besøkelsestid.
Så ta på deg grilldressen, Sylvi! Heng på deg korset igjen! Og parker globalistene i partiet en gang for alle!
«The times are a-changin’»
Vaktmester
