Når vi ser på Vestens politiske landskap i 2025, er det vanskelig å unngå konklusjonen: Løgnen er ikke lenger et unntak, men selve bærebjelken i den politiske kommunikasjonen. Den er limet som holder den offisielle virkeligheten sammen – i Brussel, i Washington, i Oslo. Og det er denne virkeligheten vi skal stemme over når vi går til valg. Isolert sett har vi ingen reell mulighet til å stemme på sannheten, bare på hvilken versjon av løgnen vi ønsker oss.

Hans Rustads analyse av Europas politiske selvskading i Ukraina- og Gaza-spørsmålet peker på noe langt dypere enn enkeltdiplomatiske feiltrinn. Det han beskriver, er et system der løgnen er blitt et styringsverktøy. Den brukes til å utløse kriger, til å opprettholde konflikter og til å demonisere enhver aktør som truer det etablerte narrativet. Irak-krigen i 2003 var en mal: falske «bevis», mediekampanjer, moralske fortellinger om «det gode Vesten mot det onde diktaturet». Femten år senere er metoden forfinet, men essensen er den samme.

Mange liker å tro at Norge står litt på utsiden av dette spillet – et fredselskende land som holder seg med en «uavhengig» utenrikspolitikk. I virkeligheten har vi vært en del av apparatet hele tiden. Våre ledende politikere, enten de sitter i regjering eller opptrer som «opposisjon», taler med samme tunge: Ukraina-krigen må støttes «til seier», anerkjennelsen av en palestinsk stat fremstilles som moralsk uomgjengelig, og enhver avvikende analyse stemples som «russisk desinformasjon» eller «israelsk propaganda».

Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, har i løpet av få måneder klart å posisjonere seg til venstre for de fleste moderate arabiske stater når det gjelder synet på Hamas. Der Egypt og Saudi-Arabia ser en eksistensiell trussel, ser Barth Eide en forhandlingspartner. Slik blir norsk utenrikspolitikk ikke bare virkelighetsfjern – den blir direkte medskyldig i å legitimere krefter som både destabiliserer regionen og importerer konflikten til europeisk jord.

Norsk presse kunne ha vært en korrektiv kraft. I stedet fungerer den som forsterker for de samme narrativene. Man ser det i Ukraina-dekningen, der krigsmål aldri problematiseres, og i dekningen av Gaza, der bakenforliggende islamistisk ideologi nesten aldri nevnes. Når franske og britiske ledere åpent innrømmer at de vil bruke anerkjennelsen av Palestina som pressmiddel mot Israel, er det ingen som spør: Hva betyr dette i praksis for Hamas? Svaret er enkelt: Det betyr at terror belønnes.

Når norsk presse omtaler slike grep som «fredsinitiativer», er det ikke journalistikk, men ren formidling av et politisk standpunkt. Dermed blir pressen ikke bare en medløper, men en aktiv deltaker i løgnens sirkulasjon.

Og her står vi altså, med et valg rett foran oss. På papiret er det demokrati. I praksis får vi stemme over nyanser av samme politikk. Ingen av de etablerte partiene utfordrer grunnfortellingen om krigen i Ukraina, ingen problematiserer den europeiske strategien i Midtøsten, ingen tør å stille spørsmål ved hvorvidt Norges utenrikspolitiske linje faktisk tjener norske interesser.

Dermed reduseres valget til et spørsmål om hvilken maske vi ønsker at løgnen skal bære de neste fire årene. Blir det en maske som smiler, lover grønt skifte og sosial rettferdighet – mens den sender våpen og penger til en krig uten ende? Eller en maske som lover «ansvarlig økonomisk styring» – mens den binder oss til de samme internasjonale avtaler og allianser som gjør oss til brikker i andres spill?

Problemet er at løgnen har sin egen logikk. Når et narrativ først er etablert som «sannhet» i offentligheten, blir det politisk selvmord å utfordre det. Politikerne blir dermed fanger av sin egen retorikk, og velgerne fanger av et informasjonsmiljø der de eneste kildene som bryter mønsteret, enten marginaliseres eller demoniseres.

Resultatet er at valgkampene ikke handler om reelle alternativer, men om forvaltning av et allerede gitt narrativ. Demokratiet tømmes for innhold – vi får delta i prosessen, men ikke i premissene.

Det er dette som gjør årets valg til noe mer enn en vanlig politisk runde. For hver gang vi stemmer innenfor rammen av den samme løgnen, forsterker vi dens legitimitet. Det er ikke bare en passiv aksept – det er en aktiv medvirkning. Og selv om mange føler at det ikke finnes noe alternativ, er det først når vi innser hva vi faktisk stemmer på, at muligheten for et brudd kan oppstå.

For spørsmålet som står igjen, er brutalt enkelt:
Hvis vi vet at vi stemmer på en løgn – og gjør det likevel – hva sier det da om oss?