Det var på tide at maleren Hans Dahl (1849–1937) fikk presentert sin billedkunst for et norsk kunstpublikum som ikke var dominert av hundre år gamle fordommer. Takket være Blaafarveværkets iherdige arbeid med å samle et bredt utvalg av Dahls verker og plassere dem i en kunsthistorisk kontekst, kan et mer distansert publikum nå betrakte maleriene ut fra en mer uhildet kontekst. Utstillingen kalles «Solskinnsmaleren Hans Dahl», og er en treffende tittel med henblikk på Dahls maleriske konsentrasjon omkring sollys og lykkelige øyeblikk hos det stedegne folkelivet.
Hele sitt liv ble Dahl motarbeidet av datidens kunstnere, kritikere og kunstinstitusjonelle makthavere. Hans skildret ikke virkeligheten, slik kunstnere som Christian Krogh gjorde. Nei, Hans Dahl ble beskyldt for å skjønnmale den, og skapte dermed et løgnaktig bilde av virkeligheten. Det gjorde jo ikke situasjonen bedre at Dahl solgte sine bilder så fort de ble vist. Det kom kjøpere fra hele Europa. Ja, enkelte bilder havnet visstnok også i Australia.
Her hjemme var han aldri aktuell for innkjøp til Nasjonalgalleriet, og på Høstutstillingen ble han kontant refusert. Egentlig ble Dahl aldri vurdert for sine maleriske kvaliteter, han ble utestengt for sine motiver og deres livsglade stemninger. Hans Dahl var ingen opprører i tråd med tidsåndens radikale kamp mot normer og tradisjoner. Han kjempet for skjønnhet på alle kunstens nivåer. I så henseende var han antimodernist og tradisjonalist.
Med tanke på at Hans Dahl også hadde en militær utdanning var han fortrolig med å kjempe. I tiden på krigsskolen ble det allikevel rom for en kunstnerisk læretid hos Johan Fredrik Eckersberg og Knud Bergslien. Deretter ble det profesjonelle studier i Karlsruhe og Düsseldorf. I 1888 slo han seg ned i Berlin der han var bosatt frem til 1919. Fra da av flyttet han til Balestrand for godt.
Dahl hadde i mange år besøkt stedet og var fortrolig med natur, landskap og folkeliv. Her fant han de motiver han ønsket å fylle med solskinn og skjønnhet. På et vis var han en forsinket romantiker, men malerisk påvirket av realismens friere fargesyn og stofflige pigmentstruktur. Det slo meg da jeg gransket de utstilte maleriene på Blaafarveværket. Jeg hadde aldri sett et originalmaleri av Dahl og ble slått av den maleriske friskheten.
Den glattslikkede romantikken fra første halvdel av 1800-tallet ble hos Dahl transformert til en lysbærende stofflighet, som om pigmentene i seg selv var fylt med sollys. Dahls motiver handler ikke bare om seterjenter i solskinn, de er også rammet inn av et storslagent landskap med fjellhøye topper. Her er den stedegne naturskjønnheten like viktig som de smilende seterjentene. I det hele tatt har kunstneren foreviget tidløshetene i et landskap og en livsform som gang på gang fyller maleriet med kunstnerisk mening.
Utstillingen «Solskinnsmaleren Hans Dahl» er en forfriskende erfaring og et radikalt brudd med all den meningstomme og lysfattige billedkunsten som i over 100 år har terpet på den modernistiske tvangstrøyen i maleriet. Faktisk er det befriende å gå fra bilde til bilde og fornemme livsglede i hvert strøk. Her er det heller ingen mangel på kunstnerisk gehalt. Historisk sett er det høyst prisverdig at Blaafarveværket henter frem kunstnere og kunst som er tradisjonsbærende og ladet med kunstnerisk kvalitet. Denne gangen ble det også en toppscoring.
I forbindelse med utstillingen blir det også publisert en helt nyskrevet biografi om Hans Dahl. Den er ført i pennen av en profesjonell pianist, Frode Skag Storheim, og utgitt på Skald forlag. Tittelen «Livsgledens maler» faller naturlig inn i Blaafarveværkets utstilling om «Solskinnsmaleren» Hans Dahl, et prosjekt også forfatteren har bistått underveis.

«En pause i slåtten». Foto: Document.no

«Hjemkomsten». Foto: Document.no

«Høyt oppe i fjellene». Foto: Document.no

«Skarp seiling med oselver». Foto: Document.no
Blaafarveværket: Hans Dahl «Solskinnsmaleren»
Varer fra 24. mai til 5. oktober 2025
Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.

