Sentrumsorienterte politiske partier har lenge hatt stor påvirkning på norsk politikk, og ofte har de hatt langt større innflytelse enn antallet stemmer tilsier.

Å «sitte på vippen» har vært et velkjent våpen for mange av disse såkalte sentrumspartiene. Men nå ser det ut til at det politiske sentrum er i ferd med å utryddes som politisk kraftfaktor.

Leder i Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, vil helst droppe Venstre, og heller sitte i regjering med bare Høyre.

Ulstein får full støtte fra KrFUs leder.

– Det har nesten vært en naturlov at Venstre og KrF skal gjøre alt sammen. At vi skal holde hverandre i hendene både på vei inn og ut av regjering. Det må vi få en slutt på, sier KrFU-leder Bjuland til Klassekampen.

KrFU-leder ønsker borgerlig regjering uten Venstre

Den ideologiske avstanden til Venstre er for stor, mener Ulstein. Da vil han heller samarbeide med Fremskrittspartiet som en eventuell nødløsning i en borgerlig regjering.

Dette skriver Stavanger Aftenblad på lederplass. Problemet til Ulstein er dog at han har andre mer presserende ting å bekymre seg over. Blant annet risikerer KrF å havne under sperregrensen, noe som vil føre til minimal politisk innflytelse etter valget i september.

I et snitt av målinger i juli ligger KrF nå på 3,2 prosents oppslutning, langt under sperregrensen.

Allikevel er det interessant at lederen i KrF nå mener at den politiske avstanden til Venstre er større enn avstanden mellom KrF og FrP.

Det er et tydelig signal om den ideologiske retningen KrF har valgt.

Det er flere områder hvor skillet mellom KrF og Venstre er større enn skillet mellom KrF og FrP. Blant annet er Venstre sterke tilhengere av norsk EU-medlemsskap, mens KrF-velgere akkurat som FrP-velgere er mer skeptiske til å overlate all makt til Brussel.

Også i verdispørsmål, som abortsaken og ruspolitikken, er det store skiller mellom KrF og Venstre. Her kan KrF sannsynligvis få til et bedre samarbeid med FrP.

KrF reagerte også kraftig da Venstre-leder Guri Melby i mars argumenterte for å utrede å tilby såkalt selvbestemt assistert livsavslutning – aktiv dødshjelp – i Norge.

Venstre vil utrede aktiv dødshjelp

En dødsdans for sentrum?

Spørsmålet er nå om sentrum som politisk maktfaktor er i ferd med å bli noe for historiebøkene.

Det har vært en sannhet i norsk politikk i flere tiår at det er vanskelig å samle nok mandater til en flertallsregjering uten å søke samarbeid med «sentrum». Som i dagens storting betyr Venstre, KrF, Senterpartiet og MDG.

Dette er nå i ferd med å endre seg. MDG har implodert utenfor Oslo-gryta, selv om de på siste målinger har litt høyere oppslutning enn KrF (3,5 prosent). Alle sentrumspartiene sliter på meningsmålingene, selv om Venstre virker trygge med 4,7 prosent. FrP seiler i medvind. Problemet for borgerlig side er Høyres katastrofale tilbakegang.

På venstresiden er situasjonen annerledes. Både SV og Rødt gjør det bra, og Ap har opplevd sterk vekst i oppslutning etter at Jens Stoltenberg returnerte til norsk politikk.

Statsminister Jonas Gahr Støre vil nok ikke like å være avhengig av støtte fra Rødt. Aftenbladet skriver, merkelig nok, at Erna Solberg vil ha liknende hodebry dersom en borgerlig regjering vil være avhengig av både Venstre og KrF.

Det er vel ikke så mye som tyder på at Solberg får nok en runde som statsminister, ettersom Høyre vaker rundt (og under) 15 prosent på meningsmålingene.

Venstre og FrP i samme regjering etter valget virker nesten uoverkommelig. De er rykende uenige i en rekke saker, særlig klimasaken og ruspolitikken.

Det vil kreve politisk balansekunst av høy klasse å forene disse standpunktene i en felles plattform.

Senterpartiet, som forventes å lene seg mot å være støttespiller og kanskje deltaker i en ny Støre-regjering, går også mot et usikkert valg.

Dersom det er bisarre utspill som tidligere landbruksminister Geir Pollestads om å begrense innbyggertallet i Oslo til 700.000 personer som utgjør Sp’s valgkampstrategi, er det fare for en brutal nedtur for partiet som satt i regjering helt til februar måned.

Dette er selvsagt avhengig av hvordan Sp ønsker å redusere antall innbyggere i Oslo. Hvis det er ved tvang, vil det neppe bli godt mottatt.

Men hvis det er ved å innføre begrensninger i hvor stor bostøtte innvandrere som lever av sosiale overføringer fra staten skal få, noe som vurderes av forbundskansler Merz i Tyskland, så kan Sp oppleve fremgang i meningsmålingene fram mot valget.

Et tydelig svekket Sp er uansett nok et eksempel på at sentrum risikerer å miste sin politiske innflytelse.

Det er derfor mulig at tradisjonen med samarbeid med sentrum kan stå for fall i høstens valg, hvis dagens meningsmålinger blir den nye politiske hverdagen.

Dette vil øke avstanden mellom fløyene. Men samtidig kan en slik situasjon gjøre valget tydeligere og enklere for velgerne, i det minste de som fortsatt er villige til å gi stortingspartiene nok en sjanse.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!