Jeg har vanskelig for å si nei, derfor sa jeg ja. Så kom det da en kar fra et land i Afrika. Det var han jeg var tildelt. Han var trivelig, ja, faktisk var han sjeldent hyggelig og sympatisk. Muslim var han også. Og student, deltaker på International Student Festival in Trondheim. Det var han som skulle bo på det rommet jeg hadde til overs i ei ukes tid.

Stor var overraskelsen da han kunne fortelle at han var begeistret for taliban. Greit nok at han var observant muslim, men taliban-venn! Nei, det kunne jeg ikke begripe – han som var så på alle måter intelligent, belest, behagelig. Talibanerne har uflidd skjegg, dårlig ånde, de har ikke lest Dante, de liker ikke sumobryting – de skal være dumme og ekle!

Jeg grunnet på forholdet og kom til å tenke på mine besteforeldres opplevelse av lignende karakter: Som sterkt troende sosialdemokrater var de selvsagt i mot nazismen. Stor var derfor overraskelsen da okkupasjonen kom og de ble kjent med disse folkene. Slettes ikke alle tyskere og østerrikere var nazister, men en del var vitterlig det, og det pussige var at noen av disse nazistene var riktig flotte mennesker: hjelpsomme, humoristiske, snille.

Lærdommen for oss alle er altså at det går fint an å ha ekstreme politiske eller religiøse meninger samtidig som man er et trivelig menneske. Og visa versa. Man kan ha flotte meninger og være et intolerant og trangsynt menneske.

Jeg er glad for denne innsikten, den er revolusjonær – en epiphany, som engelskmennene sier, en åpenbaring. Den medfører et skifte i hvordan man ser på verden: heller enn ensidig å fokuserer på hva folk mener og sier, blir man mer opptatt av hva de gjør – hvem de egentlig er.

Lærdommen er av en grunnleggende karakter. Den illustrerer forskjellen mellom meninger og holdninger.

Det er mye snakk om holdninger om dagen, man snakker om holdningsendring og man arrangerer holdningskampanjer. Men premisset dette er bygd på, er tøv. Holdninger endres ikke gjennom kampanjer. Meninger, derimot.

Meninger er lette å manipulere, forme, skape. Folk kan skifte meninger på rappen. Som da en Lotto-vert først gikk ut og erklærte at han hadde mistet troen på flerkultur, før han så, etter en god del kjeft, ombestemte seg og var begeistret for flerkultur, igjen. Vips, inn og ut, liksom.

Holdninger, derimot, kan kanskje best ses på som en del av et menneskets karakter.

Spedbarnet har en veldig enkel måte å forholde seg til det som det ikke liker på: det spytter det ut. Tvi. Det er den tidligste formen for intoleranse vi ser. Så er det foreldrenes jobb, om de kan og vil, å øke rommet for toleranse hos barnet.

Man kan kanskje sammenligne holdning med en beholder, mens meninger er det som beholderen inneholder. Det er lett å endre innholdet i en beholder, det er langt vanskeligere å endre formen på beholderen.

Derfor kan du ha ulike beholdere som inneholder det samme innholdet, men hvis form og fasong kan være svært forskjellig. En beholder kan ha runde kanter, en annen har skarpe kanter og ru overflate.

Å endre holdning er vanskelig fordi det må langt på vei bety at en endrer sin persons karakter, ens personlighetstrekk. Og det er som kjent ikke noe man får til ved en kampanje eller to. Og det er sterkt selvmotsigende når man på den ene siden ukritisk synger om hvor fint toleranse, samtidig som man erklærer nulltoleranse mot X og Y.

Toleranse, som en livsholdning, har i utgangspunktet intet objekt. Er du tolerant, så er det en måte å være i verden på. Det slås ikke av og på. Det er et karaktertrekk og det kjennetegnes ved at du ikke umiddelbart fordømmer, spytter ut det du møter, selv når du intuitivt ikke liker det.

Så lenge språket skal ha mening, så må det være sånn: Jo mer man tåler av det man ikke liker, jo mer tolerant er man.

Er du en islamistofob som tåler å ha en islamist boende hos deg, må du per definisjon være mer tolerant enn en rasistofob som ikke tåler å ha en rasist rundt seg. Sånn må det være så lenge man ønsker et språk som ikke skal synke ned og drukne i ulogisk meningsløshet.

Hvis toleranse er den ytterste dyd, vil den tolerante anti-islamist ha nådd høyere på den moralske stigen enn den intolerante anti-rasist.

Samtidens manglende kritiske distanse til eget mentale liv er synlig hele tiden, som når man lettere triumferende sier at toleransen mot innvandrere i dag er større enn for 30 år siden. Da sier man i realiteten at folk ikke liker disse innvandrerne, men at de tåler dem, holder ut med dem i større grad enn før. Meget mulig, Men se det tenker de slagordpregede posører ikke på når de peprer omgivelsene med prestisjeord.

Hvis det mot all formodning er slik at det gode selskap mener at selv den eiegode toleransen må ha grenser, så burde de kanskje vise litt mer forbehold i sin til nå grenseløse bejubling av toleransen som en attråverdig holdning – samtidig som de jakter på folk med meninger de ikke tåler.

Intoleranse er toleranse.

Ensretting er åpenhet.

Sensur er ytringsfrihet.

Dagens makthaveres nytale er dystopisk og selvmotsigende – som den i ”1984”.