Ukrainske soldater går etter en utveksling av krigsfanger mellom Russland og Ukraina, i Tsjernyjiv-regionen i Ukraina den 24. mai 2025. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Det hender rett som det er at jeg blir spurt om man bør si sin mening, selv om det koster. «Skal jeg si at jeg stemmer på Dansk Folkeparti?» «At Trump har legitime synspunkter?» «Bør sønnen min skrive kritisk om woke i en skolestil?»

Mitt svar er alltid ja. Gjør det stille og rolig. Unngå å være krakilsk eller kjempe umulige kamper. Din mening vil nok feste seg hos dem som lytter og leser. Følg alltid din samvittighet. Og hvis du ikke har mot til det, så la for Guds skyld være å lyve!

Det er ikke livsfarlig å si sin mening. Vi europeere lever tross alt ikke under nazismen eller kommunismen. Likevel kan det ha en høy pris. Du kan bli arrestert, fengslet, sparket eller overfalt, få hjemmet ditt vandalisert, bli truet på livet, få karrieren din ødelagt, miste venner, bli avvist av familiemedlemmer. Eller det kan gå ut over ens barn.

I dag lever vi under et teknokratisk regime der det krever mot å ytre seg fritt.

Tankepolitiets jerngrep

I 2023 banket seks politimenn på døren til den pensjonerte britiske politimannen Julian Foulkes. De satte håndjern på ham, ransaket hjemmet hans og slepte ham til en politicelle, der han satt innesperret i åtte timer. Hans forbrytelse? En tweet der han advarte mot antisemittisme etter Hamas’ angrep på Israel.

Offentliggjorte opptak viser at en betjent under ransakingen med tydelig forakt bemerket de «veldig brexit-aktige tingene» i bokhyllen hans, deriblant Douglas Murrays systemkritiske bok «The War on the West».

Foulkes er bare én av over 12.000 briter som hvert år arresteres for «tankeforbrytelser», det vil si for ytringer politiet anser som «grovt støtende». Noen får til og med fengselsstraff.

Tausheten brer seg også i Tyskland, der bare 40 prosent av befolkningen i dag tør å si sin mening offentlig. Dette er en halvering siden 1990.

I Danmark fikk Russland-kjenneren Jens Jørgen Nielsen sparken for å ha uttrykt skeptiske synspunkter om Ukraina-krigen som avviker fra konformiteten. Og den unge dikteren Emil Salzer utløste en voldsom shitstorm da han kritiserte woke-kulturen i sine verker.

Vi lever i en tid der prisen for stiger for å tenke selvstendig, og stadig flere velger derfor tausheten. Det krever i økende grad personlig mot å bevare sin verdighet som et fritt menneske under det teknokratiske regimets åk.

Det ansiktsløse regimets økende grep

Det teknokratiske regimet utgjør en ny styreform der makten verken ligger hos folket eller hos en enkelt diktator, men er spredt ut i ansiktsløse byråkratier, navnløse prosesser og ugjennomskuelige institusjoner. Bak byråkratiets slør myldrer det av embetsmenn, konsulenter, akademikere, ledere, «eksperter», mediefolk og NGO-aktivister.

Som N.S. Lyons skriver i et nytt essay, er dette regimet et oligarki der makten tilhører en spesiell klasse av ledere – teknokrater som beskjeftiger seg med overvåkning og kontroll av mennesker, informasjon, penger og ideer.

Disse teknokratene betrakter det folkelige demokratiet med forakt. For dem er demokratiet noe som må styres ovenfra. Det som er farlig for regimet, er ikke diktatur, men reell folkelig deltakelse og innflytelse. Frie, modige mennesker.

I Danmark ser vi det når politikere som Lars Boje stemples som «trumpist» og Marie Krarup som «putinist». Disse merkelappene er ment til å delegitimere synspunktene deres uten noen egentlig debatt. Den teknokratiske eliten tåler ikke motstand mot sine skjulte dogmer.

Drømmen om det perfekte system

Det teknokratiske regimets grunnleggende tro er at alt i verden – inkludert mennesket selv – kan og bør forstås, beregnes og kontrolleres ved hjelp av vitenskapelige og tekniske midler. Det er en dypt materialistisk og utopisk tankegang der den perfekte verden kan oppnås gjennom fullstendig beherskelse av teknisk kunnskap.

Det skaper forestillingen om fremskritt som en moralsk nødvendighet: Historien peker mot utopien, og derfor er enhver endring som bringer oss «fremover» mot den teknokratiske drømmen, per definisjon moralsk, mens alt som peker «bakover», er umoralsk.

I denne tankegangen er naturen og menneskene bare råmaterialer som kan og må formes etter den tekniske ekspertisens forskrifter. Det er en totalitær mentalitet som til syvende og sist ønsker total kontroll over alt, inkludert våre innerste tanker.

Fryktens dynamikk

Den kollektive tilbaketrekningen inn i mekanisk tenkning og vår overgivelse til systemets kontroll er imidlertid et resultat av vår egen feighet og passivitet.

Det teknokratiske regimet er i bunn og grunn drevet av frykt. Jo flere angstprovoserende fenomener det kan identifisere, desto mer rettferdiggjør det sin kontroll, og desto mer beslutningsmakt overgir befolkningen til «ekspertene» som lover å beskytte dem og gi dem trygghet. Når vanlige folk advarer mot islamiseringen av Storbritannia eller stemmer på AfD i Tyskland, er det en fare for «samfunnets stabilitet».

Fra offentlig skandalisering til arrestasjoner fungerer disse sanksjonene som varselsignaler som skal skremme andre til taushet.

Derfor bør vi hylle mennesker med sivilt mot. Kvinner med innvandrerbakgrunn som Kefa Abu Ras, som på tross av personlig forfølgelse kjemper mot islamistene som har infiltrert politiet; eller Roya Moore, som på tross av trusler insisterer på kritisk debatt om integrering og islam; eller mannsbevegelser som motsetter seg feminisering og blir stemplet som hatefulle og reaksjonære; eller journalister som Jotam Confino, som hardnakket rapporterer om Israel, selv om pro-palestinske grupper forsøker å lukke munnen på ham.

Kampen for verdighet

Det har alltid eksistert modige sjeler av et særskilt format som har utvist ekstraordinært mot.

Thymos var grekernes ord for den delen av mennesket som kjemper for frihet og ære, for menneskeverdet. Det er nettopp denne sjelelige styrken det teknokratiske regimet frykter og forsøker å utslette. For det teknokratiske mennesket er den rasjonelle beregning alt; for den thymotiske sjelen er verdighet og frihet viktigere enn trygghet og komfort.

Den tyske forfatteren Ernst Jünger mente at motstanden mot det teknokratiske regimet må begynne med en indre avvisning av fryktens logikk. Bare ved å gjenvinne vår sjel kan vi gjenvinne vårt mot og vår menneskelighet.

Å gjenvinne sjelen

Mange mennesker lengter etter mer enn den trygge trivialiteten som systemet tilbyr. Bak den borgerlige masken mobiliserer de en lengsel etter å vise sitt sanne menneskeverd. Nettopp ved å risikere noe beviser de at de er frie mennesker. Som de mange unge over hele Europa som åpent stemmer på konservative partier og engasjerer seg i nasjonale bevegelser. Identitære, debattanter, ungdomspolitikere ved universitetene og andre av åndens dissidenter.

Det sanne opprøret mot det teknokratiske regimet er ikke først og fremst politisk, men eksistensielt. Det begynner med personlig mot til å være menneske, til å tenke fritt og handle etter sin overbevisning, til tross for hva det koster.

La meg parafrasere en oversett tanke i Fukuyamas bok «The End of History and the Last Man»:

Bare ved å overvinne frykten i vårt eget bryst kan vi reise oss fra vår kuede stilling som de siste menneskene ved historiens slutt, kaste av oss teknokratiets åk og redde menneskeverdet i oss selv.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!