Peter Watson har skrevet en fengslende og utfordrende bok, som undersøker hvordan de moderne vestlige samfunnene med sine intellektuelle har reagert på religionens tilbakegang. Det å introdusere leseren til de viktigste strømningene i den post-religiøse tenkningen – fra Nietzsche, som startet den med et smell, til Rorty, som prøvde å avslutte den med et klynk – er ingen dårlig prestasjon. Det er knapt en viktig åndsretning som mangler. Her finnes alle «ismene» som har slåss om oppmerksomheten gjennom det 20. århundre, og Watsons interesse for hva de har å si er utrettelig. Jeg anbefaler denne boken til alle som trenger å vite hva tapet av religiøs tro har betydd for høykulturen i vår sivilisasjon, samt hva, om noe, vi kan gjøre med det.

Nietzsche skrev «Slik talte Zarathustra» tidlig på 1880-tallet, men det var først etter filosofens død ved slutten av århundret at dens innflytelse begynte å merkes. Før den første verdenskrig var Zarathustra blitt det mest populære filosofiske verket i Tyskland, og den boken som oftest ble tatt med i skyttergravene av lesende soldater. Et opplag ble trykket i en spesielt holdbar utgave i 150.000 eksemplarer til distribusjon blant tyske tropper. I dag befinner Nietzsche seg i hjertet av universitetenes læreplaner i humaniora, ikke bare på grunn av Zarathustras slagord om at Gud er død, men snarere på grunn av Nietzsches oppfatning om at «det ikke finnes noen sannheter, bare tolkninger».

Med Guds død, mente Nietzsche, følger tapet av den objektive verden: Alt som gjenstår er vårt eget perspektiv, og vi må få hva vi kan ut av det. Herfra var veien kort til filosofien om overmennesket, som tilbringer livet med å uttrykke sin «vilje til makt» gjennom vektløfting, uhøflighet og – hvem vet? – noen sporadiske livsbejaende mord.

Watson bruker mye tid på Nietzsche, men erkjenner at innflytelsen hans skyldes evnene som skribent snarere enn den argumenterende evnen. Han beveger seg videre gjennom hele spekteret av fransk, tysk og engelsk litteratur, og tar med seg de post-impresjonistiske og modernistiske malerne underveis. Hos alle han drøfter oppdager han interessante og idiosynkratiske reaksjoner på nyheten om Guds død. Rekkevidden av Watsons kunnskap er fantastisk. Det finnes selvfølgelig ting som mangler, som kunne ha vært der: Fraværet av musikken er påfallende, og det er synd, siden det var Wagner og ikke Nietzsche som først gjorde Guds død sentral i forståelsen av vår tilstand, og det var modernistiske komponister – i særdeleshet Schoenberg og Stravinsky – som hardest prøvde å puste liv i liket. Men det finnes en grense for hva du kan forvente av en slik bok, som dekker et helt århundres intellektuelle bestrebelser så lettfattelig som mulig.

Tapet av Gud er blitt møtt på mange måter: som en utfordring til å plassere menneskeheten på den tomme sokkelen Gud var falt ned fra; som en oppfordring til å gi avkall på de store fortellingene og slå seg til ro med vår intethet; som en invitasjon til terapi, inntak av narkotika, kunstnerisk ekshibisjonisme eller på annen måte å gjøre seg selv til sentrum for oppmerksomheten. Alt dette havner under Watsons flittig benyttede mikroskop. Til slutt finner han imidlertid at det er bare én brukbar stand-in for Gud, nemlig de intense øyeblikkene av erfaring. Mange forfattere har flyktig berørt disse øyeblikkene, de har hatt åpenbaringer hvor verden er fylt med en mening som ikke trenger noen gud for å forklares. Det er alt vi har, antyder Watson i sin noe springende konklusjon.

Det hellige øyeblikk er beskrevet på mange måter og med mange kunstneriske utsmykninger. Hos Rilke er det en utveksling av kyss mellom jorden og den observerende bevisstheten; hos Virginia Woolf er det en deilig lang lengten i et boblebad av raffinert følsomhet; hos Lawrence og Nietzsche er det en dionysisk konfrontasjon med livet; hos Proust er det en dør inn til et rom hvor de usynlige øynene til Mor våker uavlatelig. Og alle disse beretningene er spennende og tankevekkende. Men de beskriver opplevelser som på en eller annen måte kommer til kort i forhold til det vi er ute etter, og Watson forteller oss egentlig aldri hvorfor.

Ifølge Watson var hverken Nietzsche eller Proust den viktigste innflytelse i utformingen av denne søkenen etter hellige øyeblikk, men Husserl, fenomenologiens grunnlegger. Husserl er mye omtalt, men ikke mye lest, siden han skrev i en ugjennomtrengelig sjargong som ikke er lett å oversette fra tysk, eller til tysk for den saks skyld. Men Watson gjør rett i å anerkjenne ham, siden han var en del av en svært innflytelsesrik åndsretning på slutten av det østerriksk-ungarske riket.

Husserl rettet filosofiens oppmerksomhet mot bevissthetens struktur. Han mente at konkrete, sjansebetingede og umiddelbare opplevelser har forrang over abstrakt og generell vitenskap, siden erfaringen er den virkeligheten teorier testes mot. Denne ideen ble gitt litterær form av Robert Musil og Karl Kraus, og den ble gitt filosofisk form av Martin Heidegger, som bør krediteres den ekstraordinære prestasjonen det er å skrive verre enn Husserl. Avsnittene om Musil og Heidegger er blant Watsons beste.

Den gudsultne ateismen ved midten av det tjuende århundret har imidlertid noe litt kuriøst ved seg i dag. D. H. Lawrences livskult, H. G. Wells’ sosialistiske progressivisme, John Deweys naive optimisme, Heideggers og Sartres eksistensialistiske nihilisme – alle disse religionssubstituttene har mistet sin appell, og vi befinner oss, kanskje for første gang, i et sammenstøt på tørre never mellom de evangeliske ateistene, som forteller oss at religiøs tro både er meningsløst og ondt, og forsvarerne av intelligent design, som ser seg om etter fragmenter den allmektige etterlot under sin lange piknik i blant oss. Hva får vi ut av denne nye striden? Watson gir et velinformert innblikk i det, men han har ingen trøst å tilby, annet enn disse øyeblikkene av meningsfullhet vi stirrer inn i, og hvor Guds ansikt er forsvunnet.

Eller er det ikke?

Opprinnelig i The Independent 14. februar 2014.

Peter Watson
The Age of Nothing
How We Have Sought To Live Since The Death of God
W & N (2014)
624 sider
Til salgs hos Amazon