En av de merkelige tingene med norsk offentlighet er hvordan forholdsvis uvesentlige temaer kan diskuteres heftig og stå høyt på dagsorden, mens saker av stor betydning for landets fremtid nesten forbigås i likegyldig taushet.

Temaet arbeidslivskriminalitet tilhører åpenbart den siste kategorien.

Det viktigste i folks hverdag foruten familien er jo ting som jobb, skole, helse og omsorg. Arbeidet er en rød tråd som berører alt, og i flere bransjer er relativt ordnede forhold i ferd med å bli erstattet av vill vest – legalt såvel som illegalt. Notisene som peker i denne retning er mange, men de færreste trekker linjen som lager den tegningen hver enkelt av dem antyder.

Representanter for politi, påtalemyndighet og næringslivet, alle dypt bekymret, møttes denne uken for å drøfte utviklingen. Det ville være synd å si at begivenheten er blitt viet nevneverdig oppmerksomhet.

En NTB-melding over det hele er gitt endel plass i Teknisk Ukeblad og Nationen – man må kanskje anta at sivilingeniører og bønder er interessert –, samt hos HRS. Dagbladet, hvis egen Gunnar Thorenfeldt de siste månedene har gjort en formidabel innsats for å dekke saksfeltet, trykket en forkortet versjon av den samme som notis langt inne i avisen.

Men innholdet er såpass sterk kost at det hadde fortjent en bredere dekning: Det lovlydige arbeidslivet er nemlig i ferd med å bli erstattet av kjeltringer. Problemet blir med rette beskrevet som ødeleggende for samfunnet. Men få lyttet til beretningen om samfunnets varslede opphør.

De ulike etatene beskrev en bekymringsfull utvikling i norsk arbeidsliv de siste årene med utstrakt bruk av ulovlig arbeidskraft, grov sosial dumping, tvangsarbeid, fiktiv fakturering, hvitvasking av kriminelt utbytte og bruk av legale bedrifter som skalkeskjul for kriminalitet, blant annet narkotikahandel.

Bekymringen er også knyttet til at kriminelle aktører presser de seriøse ut av bransjen.

– Dette trusselbildet har blitt veldig tydelig for oss de siste årene. Vi ser en utvikling der seriøse bedrifter presses ut av aktører som er kriminelle. De kan tilby tjenester til langt lavere pris fordi de ikke betaler skatt- og trygdeavgifter, de betaler særdeles lave lønninger til mennesker som oppholder seg ulovlig i landet, og de driver ofte med annen kriminalitet som narkotika, menneskesmugling, utpressing og vold, forteller [politidirektør Odd Reidar] Humlegård til NTB.

Han understreker at arbeidsmarkedskriminaliteten er ødeleggende for hele samfunnet og utgjør en trussel mot velferdsstaten, og ber både forbrukerne og bransjene selv være ytterst bevisste på å velge seriøse aktører.

Problemet er ikke bare antallet bransjer som er infisert av kriminalitet, eller at omsetningsøkninger i milliardklassen kun kommer det kriminelle arbeidslivet til gode, men også at selve strukturene blir benyttet som logistiske baser for annen kriminalitet. Kun fantasien setter grenser for hva slags. Roberto Saviano har i skrift og tale antydet at f.eks. camorraen sniker seg inn i Nord-Europa på denne måten. Har noen ringt ham?

Til tross for det store antallet norske byråkrater, er ikke statens evne til å utføre sine normale funksjoner dimensjonert for den nye virkeligheten:

Direktør for Arbeidstilsynet Ingrid Finboe Svendsen var klar på at den store arbeidsinnvandringen til Norge har sprengt tilsynskapasiteten.

– Rundt 250.000 arbeidsinnvandrere har kommet til Norge, noe som utgjør 10 prosent av arbeidsstokken. Det er en rekke utfordringer knyttet til skatt, kriminalitet og sikkerhet knyttet til disse. Vi gjør mellom 3.-4.000 tilsyn i året, men vi klarer ikke denne jobben alene lenger, sier Svendsen.

Eufemismen ved ordet «utfordringer» er nok en gang til å få fnatt av. Den usminkede sannheten er at Norge tar imot noen av de mer problematiske delene av befolkningsoverskuddet til en rekke vanstyrte land – praktisk talt uten hverken å vite det eller mistenke det. Om naivitet var en olympisk øvelse, er det tvilsomt om andre nasjoner ville få plass på pallen.

Skjødesløsheten og nonsjalansen med hvilke Norge hurtig er i ferd med å omgjøres fra et velordnet samfunn til alt annet, vil fascinere morgendagens historikere. De vil måtte spørre seg hvor sløv det er mulig for en befolkning å bli.