Et nøkkelord som går igjen i striden om Ukraina, er «sikkerhetsgarantier».  Dette er noe vi mener å ha innenfor samarbeidet i NATO-alliansen, og noe som har stått sentralt i striden mellom presidentene Zelenskyj og Trump. Trumps hovedmål i forhold til Ukraina var, som han har uttalt mange ganger, å få en rask slutt på krigen. Noe annet strategisk mål hadde ikke møtet i Det hvite hus for Trump. Som virkemiddel tilbød han å engasjere USA sterkt i ukrainsk næringsliv i form av en avtale om deltakelse i utvinning av mineraler. Stort annet har ikke Ukraina å tilby for å engasjere USA i et samarbeid som også USA ville ha interesse av.

Den store brøleren Zelenskyj gjorde i møtet, var å fortelle Trump at det ikke ville bli noen slutt på krigen i nær fremtid.  Zelenskyj hadde et helt annet formål med samtalen med Trump. Han ville få ham med på å stille en «sikkerhetsgaranti» for Ukraina, slik at de kunne fortsette krigen i lang tid med amerikansk militærmakt i ryggen. Det var dette som fikk Trump til å tenne på alle pluggene. Trump var kjent med at Zelenskyj kort tid i forveien hadde uttalt til mediene at slutten på krigen er «svært, svært langt unna». Som Trump sier, var dette «den verste uttalelsen Zelenskyj kunne ha kommet med, og Amerika vil ikke være med på det lenger». 

Resultatet kjenner vi. USA inngår ingen forretningsavtale om mineralutvinning og trekker seg unna det militære støtteprogrammet for Ukraina. Dermed risikerer ikke Putin å komme i konflikt med USA i Ukraina, og slutten på krigen kan komme til å være svært, svært langt unna, slik Vladimir Zelenskyj sier. Det Zelenskyj nå kan støtte seg på, er alle de fornyede løftene han har fått fra sine europeiske kolleger, inkludert fra Norge, om nye og økte støttepakker med penger og stadig mer sofistikerte våpen, som han trenger stadig mer av for å kompensere for utarming, slit og svekkelse innenfor sin egen armé.  

Den generaltabben europeiske og norske politikere har gjort, er ikke bare å åpne slusene for ubegrensede militære gavepakker og «lån» til et lutfattig Ukraina som landet aldri vil kunne betale tilbake, men å innbille Zelenskyj og ukrainerne at det finnes noe som heter «sikkerhetsgaranti» og som han trenger å ha i ryggen for å kunne slå Putin på slagmarken.

Det er dette som er Zelenskyjs klippefaste tro, og som han forsøkte å underholde president Trump og hans medarbeidere med, i stedet for å slutte seg til Trumps fredsplan, hvor et omfattende amerikansk økonomisk engasjement i ukrainske mineraler ville ha kunnet stanse ytterligere russisk ekspansjon. En bedre «sikkerhetsgaranti» enn det Trump foreslo, vil Ukraina aldri kunne få.

Men blant europeiske og norske politikere og mediefolk råder en annen oppfatning. De mener at et medlemskap i NATO gir dem en sikkerhetsgaranti som immuniserer dem mot enhver militær og annen trussel. De har i trekvart århundre trodd at bare de er medlem av NATO, vil USA og andre stormakter være på pletten og forsvare dem mot enhver militær trussel som måtte oppstå. De har trodd at de ikke engang behøvde å oppfylle inngått avtale om egen investering i sitt militære forsvar ‒ de stolte på den hjelpen de trodde de var lovet fra USA. De glemte rett og slett å lese Atlanterhavspakten, som de hadde undertegnet og ratifisert. I den står det ikke et ord om sikkerhetsgaranti.

Det står imidlertid mye om nasjonenes formål om å fremme stabilitet og velferd, og gjennom kollektivt forsvar å bevare fred og sikkerhet. Atlanterhavspakten hviler tungt på FN-pakten og dens formål om fred mellom nasjonene. Allerede i første artikkel forplikter partene seg til, som fastslått i FN-pakten, «… å bilegge enhver mellomfolkelig tvist som de måtte bli innblandet i, ved fredelige midler på en slik måte at mellomfolkelig fred og sikkerhet og rettferd ikke blir satt i fare, og i sine mellomfolkelige forhold å avholde seg fra trussel om eller bruk av makt på noen måte som ikke er i samsvar med formålene for de Forente Nasjoner.»

Det var dette som var president Trumps hensikt og som var en viktig del av det politiske programmet han gikk til valg på. Det var også dette Ukrainas president og de fleste NATO-medlemmene i Europa satte til side til fordel for en vedvarende krig hvis avslutning ifølge Zelenskyj er svært, svært langt unna. Det er ikke vanskelig å forstå det dilemmaet Zelenskyj havnet i da Trump ville avslutte krigen. Zelenskyj har ikke fullmakt fra sin egen lovgivende forsamling til å inngå noen som helst avtale som kan innebære avståelse av ukrainsk territorium slik det var definert før krigen startet i 2014.  Europeiske politikere må dessuten låne øre til det militær-industrielle kompleks, som har gode tider også i Norge.  Realpolitisk er det imidlertid ingen vei utenom et territorialt kompromiss, uansett hvor mye det måtte smerte.  

Det er også problemer for Zelenskyj i forhold til NATO-paktens Artikkel 2, som lyder: «Partene vil bidra til den videre utvikling av fredelige og vennskapelige mellomfolkelige forhold ved å styrke sine frie institusjoner, ved å skape en bedre forståelse av de grunnsetninger som disse institusjoner bygger på og ved å fremme vilkårene for stabilitet og velferd. De vil søke å fjerne konfliktstoff i sin mellomfolkelige økonomiske politikk og vil oppmuntre økonomisk samarbeid seg imellom.»  Som tidligere sovjetrepublikk og et land med et historisk komplisert internt forhold mellom ulike folkegrupper og kulturer, har Ukraina ennå en lang vei å gå før de grunnsetninger frie institusjoner bygger på, er blitt en nasjonal selvfølge og landet på en troverdig måte kan oppfylle Atlanterhavspaktens formål om «… å trygge sine folks frihet, felles kulturarv og sivilisasjon, som er bygd på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme.»

Dette er ikke luftig snakk som man bare behøver å late som om man forplikter seg til. Det er nemlig slik Trump oppfatter både Zelenskyj og et flertall av europeiske statsledere når de anklager USA for å gjøre de feil og avvik fra avtaleverket de selv begår ‒ når de søker å misbruke både Atlanterhavspakten og FN-pakten for å rettferdiggjøre at slutten på krigen er svært, svært langt unna.  

Hadde de politisk belastede statsmediene vært mer etterrettelige og presentert et sant bilde av det som skjedde i Det ovale kontor, kunne Europa, med USAs hjelp, i dag vært svært mye nærmere den freden NATO har som sitt hovedmål å skape. Tanken om et bilateralt «NATO» mellom Ukraina og USA med «sikkerhetsgaranti», er dypt uforstandig og avslører hvilken risiko vi lever under med den ledelsen vi har i Europa og i Norge. Ordet «sikkerhetsgaranti» er en politikeroppfinnelse som ikke garanterer annet enn endeløs krig og overhengende fare for en 3. verdenskrig. USA kan ikke garantere noe mer i Ukraina enn de kunne i Vietnam og Afghanistan. Det er europeerne som nå må ta til vettet, før de skaper mer ulykke.