La oss med en gang slå fast at det ble utvist dårlig og lite konstruktivt diplomati fra begge parters side. Jeg så det mest kontroversielle utdraget av pressekonferansen direktesendt med NRKs kommentarer og ble sjokkert og skuffet over Trump og Vance.

Jeg tenkte: hva skjer? Du slår ikke en mann som ligger nede og som ber om hjelp, og slettes ikke en venn og alliert.

Vi har en tendens til å tro det vi ser på TV eller leser i avisen. Ved nærmere undersøkelse av bakgrunn og kontekst viser det seg imidlertid gang på gang å være ufullstendig og noen ganger direkte ubalansert og tendensiøs formidling.

Virkeligheten er som regel mer kompleks og nyansert.

Og for ikke å etterlate noen misforståelser, la oss også slå fast at det var Putin og Russland som startet krigen, og ikke Ukraina. Det var russiske stridsvogner som rullet over grensen 24. februar 2022. Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at det åpenbart var i strid med folkeretten.

Vi kan også slå fast at opptrinnet under møtet i Det hvite hus styrket Russlands forhandlingsposisjon og svekket Ukrainas tilsvarende, i den utstrekning Ukraina i det hele tatt får noen plass rundt forhandlingsbordet.

Krigen i Ukraina har vært en stedfortrederkrig mellom USA og Russland. Bare de kan legge premissene for å få stoppet krigen.

Når det er sagt, gir det bedre forståelse å se hele pressekonferansen, og ikke bare det utdraget som verserer i media. Det gir et mer nyansert bilde. Ta med deg den geopolitiske og den historiske bakgrunnen for krigen i Ukraina, og du får et annet inntrykk av hvorfor det skar seg under pressekonferansen.

Forstå det politiske skiftet som har funnet sted i USA og i amerikansk utenrikspolitikk og hva Trump-administrasjonens underliggende agenda egentlig er, og det hele fremstår i et annet lys. La oss slå ned noen stolper som sjelden kommer frem i medias gjengivelse av Trump, men som vanskelig kan benektes:

For det første, hadde Zelenskyj forsikret utenriksminister Marco Rubio om at mineralavtalen var i boks. Og Rubio hadde fortalt Trump og Vance om at den var klar for signering. Zelenskyj skiftet imidlertid mening i siste øyeblikk og krevde mer amerikanske penger og våpen, samt amerikanske bakkestyrker som sikkerhetsgarantier. Sånt gjør man sjelden ustraffet i en forhandlingssituasjon hvor motparten sitter med alle kortene.

Det er en saksopplysning som forklarer mye. Og det provoserte naturlig nok Trump, Vance og Rubio, i tillegg til at Zelenskyj klart opptrådte både egenrådig og uhøflig ved å prøve å legge Trump-administrasjonen under press for åpent kamera foran amerikanske velgere.

«Zelenskyj glemte hvem han var og hvor han var. Han trodde han kunne sette Trump på plass i Det ovale kontor», på Trumps hjemmebane. At Zelenskyj tidligere har latt seg bruke av Det demokratiske partiet under valgkampen, har sikkert ikke bidratt til å dempe den ampre stemningen som var i Trump-leiren før pressekonferansen.

Kommentariatets gjengivelse mangler en grunnleggende forståelse av amerikansk innenrikspolitikk og av det bruddet i amerikansk utenrikspolitikk som Trump-administrasjonen representerer.

For det første: Trump henvender seg til amerikanske velgere, og ikke til Europa og europeiske statsledere.

Det er de amerikanske velgerne som har gitt ham i mandat å få slutt på krigen i Ukraina og forhindre at den eskalerer ytterligere. Når han blir forsøkt ydmyket på direkte-TV av en representant for en fremmed makt som har mottatt 350 milliarder dollar i statsstøtte, betalt av amerikanske skattebetalere, klikker det.

Ikke i henhold til diplomatisk kutyme, men heller ikke helt uforståelig.

For det andre: Trump-administrasjonen har et helt annet syn enn det tidligere amerikanske presidenter har hatt både på hva som er bakgrunnen for krigen i Ukraina, hva som er i USAs langsiktige interesse og hva som skal til for å bidra til fred og avspenning.

På samme måte som Støre og andre europeiske statsledere, har Zelenskyj åpenbart ennå ikke tatt det innover seg.

Mens tidligere amerikanske presidenter, helt tilbake til Bill Clinton på 1990-tallet, og med støtte fra de europeiske NATO-landene, har neglisjert Russlands legitime sikkerhetsinteresser og ønsket om å bli inkludert i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur, og i stedet ekspandert NATO mot øst, inn i tidligere russisk interessesfære, har Trump sett dette bakteppet for krigen i Ukraina.

Trump ser ikke at USA er tjent med krigen og imøtekommer derfor Russlands krav om at Ukraina ikke skal bli medlem i NATO.

Tidligere amerikanske presidenters politikk, med støtte fra de europeiske NATO-landene, har tvert imot skjøvet Russland rett i fanget til land som Kina, Nord-Korea, Iran og flere av de alliansefrie landene i sør. Heller ikke dette er i USAs interesse.

At det er enda mindre i Europas interesse, sliter europeiske statsledere fortsatt med å forstå.

Trump ser et sterkt økonomisk, militært og politisk svekket Europa. Han ønsker ikke en ytterligere eskalering av krigen i Ukraina med amerikanske bakkestyrker og med fare for eskalering til en tredje verdenskrig og bruk av atomvåpen. Dét burde være et overordnet mål som det ikke burde være vanskelig å gi sin tilslutning til.

Trump ønsker en normalisering av forholdet til Russland, slik at USA kan forholde seg til trusselen fra Kina, som betraktes som langt mer alvorlig enn trusselen fra et svekket Russland. Trump representerer et brudd med en amerikansk intervensjonisme, som har tjent det militær-industrielle kompleks, men som har kostet både mange amerikanske soldaters liv og amerikanske skattebetalere dyrt.

At det i tillegg har bidratt til å destabilisere hele regioner og ført til ufattelige menneskelige lidelser og materielle ødeleggelser, burde også oppta fredsnasjonen Norge, men merkelig nok står Støre og Barth Eide i fremste rekke blant dem som argumenterer for å fortsette krigen i Ukraina.

Zelenskyj, med støtte fra Det demokratiske partiet i USA, står i veien for dette.

Fortsatt taler han rett og slett amerikanske interesser midt imot. Dét går selvsagt ikke. Det er en ny sheriff i byen. Diplomati eller mangel på sådant, det er på tide at både Zelenskyj og europeiske statsledere, inkludert Jonas Gahr Støre, innser dette.

At et ignorant kommentariat skal forstå det, og at servile medier skal erkjenne det, er nok for mye forlangt.

Skandaløst dårlig diplomati til tross, jeg heier fortsatt på Trump. Hensikten helliger middelet. Fred i Ukraina og redusert fare for en tredje verdenskrig trumfer udiplomatisk opptreden med god margin – eller, som amerikanerne sier, by a mile.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!  E-boken kan du kjøpe her.