Etter fullført fireårsperiode er det valgkamp i Israel. Valgdagen er fastsatt til 27. oktober. Mer eller mindre annenhver dag vil det komme nye meningsmålinger. Akkurat som ved forrige valg, for fire år siden, har mange meningsmålinger en tendens til å varsle nederlag for høyresiden og Netanyahu-koalisjonen. Men selve valgresultatet i 2022 viste noe helt annet. Det var venstresiden som tapte valget. Og Netanyahu-koalisjonen vant.
Den historien er dessuten ikke ny. De toneangivende meningsmålingene har gang på gang vist seg å bomme stygt når man sammenligner med det faktiske valgresultatet. Dette har ført til at politiske kommentarjournalister i nøkterne øyeblikk forsøker å gardere seg. «Israelske meningsmålinger er notorisk upålitelige», heter det da gjerne.
Men ved valget i 2022 var det ett av meningsmålingsfirmaene i Israel som skilte seg fordelaktig ut. Helt frem til valgdagen bød «Direct Polls» på tall som som stemte godt overens med det faktiske valgresultatet: En knapp, men tydelig seier for høyresiden.
«Direct Polls» ble stiftet i 2019 av Shlomo Filber. Ti–femten år tidligere var han Netanyahus stabssjef. Og rundt 2015 ledet han Netanyahus valgkamporganisasjon på områder som dels handlet om direkte velgerkontakt og dels om høypresis datakartlegging av velgerne. På begge disse områdene pleier høyresiden å være dyktigere strateger enn venstresiden.
De siste par årene har Shlomo Filber forlatt direktørkrakken i Direct Polls og opprettet et nytt firma. Det heter: «Filber». Og dette åpenbarer ikke en fiendtlig splittelse, men mer en økonomisk fordelaktig oppdeling. Direct Polls fortsetter å selge målinger til i24-News, mens Filber forsyner Kanal 14 med målinger.
Derfor fins det nå syv israelske firmaer for meningsmåling. Fem av dem betjener det mer venstreorienterte medieflertallet, mens Filber og Direct Polls leverer målinger til det lille mindretallet av mer høyreorienterte medier. («De Fem» er: Lazar, Kantar, Magar Måkhåt, Migdam og Jossi Taktika.)
Hele sommeren i år har «de fem» levert tall som gir den den israelske venstresiden (bortsett fra de små arabiske partiene) pluss-minus 55–60 folkevalgte. Samtidig har de gitt Netanyahus regjeringskoalisjon noe lavere tall: pluss-minus 49–52 folkevalgte.
Til forskjell fra «de fem» byr «de to» på en motsatt tendens. Direct Polls gir Netanyahu-koalisjonen pluss-minus 58–60 folkevalgte, mens Filber gir dem pluss-minus 61–63 folkevalgte.
Det israelske parlamentet Knesset består av 120 folkevalgte. For å få regjeringsdyktig flertall må en koalisjon vinne minst 61 folkevalgte. Hvis ingen av fraksjonene når opp i det antallet, kan én av to ting skje: Enten kan venstresiden alliere seg med det minst islamistiske av de arabiske småpartiene. (Det heter «Raam» og har velgere fra de israelsk-arabiske beduinmiljøene). Eller så blir valgresultatet uavgjort, slik at man må lyse ut nyvalg.
I israelsk flertallspresse blir det jevnlig store oppslag om hver ny meningsmåling fra «de fem», trass i at de bommet så stygt i 2022. Det tyder på at mediene på venstresiden har interesse av å publisere meningsmålinger som gir venstrevelgerne en følelse av å tilhøre vinnerlaget.
Derimot blir målingene fra «de to» som regel fortiet. Og hvis de likevel av og til blir nevnt i journalistenes valganalytiske artikler, blir det gjerne betont at Filber selv har en fortid som Netanyahu-lojalist. Slik signaliserer de at målingene til Direct Polls og Filber må være upålitelige.
Den 24.07.2026 lagret jeg en pdf-fil fra en blogg skrevet av meningsmålingsekspert Jisjai Edberg. Han byr på en annen forklaring på denne forskjellen mellom «de fem» og «de to». Forskjellen beror på en metodisk forskjellig vekting av bakgrunnstallene.
På den israelske sentrum/venstresiden er der en stor velgergruppe med en litt ustadig profil. Gruppen er flyktig på den måten at den er snar til å gå trett av partier som virker gamle. Men den elsker partier som virker flunkende nye.
På den israelske høyresiden fins det til sammenligning en heller stor velgergruppe med en sterk grad av prinsippfast ankerfeste. Jisjai Edberg kaller dem «høyintensjonsvelgere». De holder seg til den fraksjonen de identifiserer seg med, uten hensyn til de dagferske trendene i mediene. Dette er med andre ord mye mer stabile velgere.
For 50–60 år siden var det slike stabile velgere som valgår etter valgår sikret det hederskronte israelske Arbeiderpartiet og David Ben-Gurion valgseier etter valgseier. Men så ble partiet rammet av den drepende tendensen til å spise sine egne ledere til frokost og spytte dem ut på den partipolitiske søppelhaugen. I dag er Arbeiderpartiet i Israel blitt en knøttliten fraksjon i partialliansen til ytre venstregeneral Jair Golan.
Til gjengjeld er det nå Likud og de fleste partiene på den israelske høyresiden som har fått en betydelig overvekt av prinsippfaste og stabile velgere. De står for tiden bom fast, samme hvordan hver ny valgvind måtte blåse.
«De fem» firmaene vekter altså stabile velgere litt svakere og ustabile velgere litt sterkere, mens «de to» gjør det motsatte. Og resultatet er, skriver Jisjai Edberg, at det faktiske valgresultatet i slutten av oktober sannsynligvis vil ligne mer på tallene fra Direct Polls og Filber enn på tallene fra «de fem».
Odd Sverre Hove er tidligere redaktør i Dagen.


