Christian Borchsenius 
Dag 5: Ivano-Frankivsk ->Karpatene
4. – 5. august. Leiebil i Ukraina bestilles enkelt via Telegram, og utleveres på valgfritt sted. Fra Ivano-Frankivsk setter vi først kursen sør-øst. Langs veien kommer endeløse solsikkeenger til syne. Med blå himmel over det gule slettelandet kan landskapet knapt bli mer ukrainsk.
Solsikker i Kornivska, SØ for Ivano-Frankivsk. Foto: CB
Men det skal det bli, for neste stopp blir en ekte tidskapsel, et invitasjon til en ukrainsk landsby iblant solsikkene. For en nordmann er det som å besøke Folkemuseet, men der husene fortsatt er bebodd. Som å komme til te hos tippoldemor.
På veien sees pensjonister som høster inn kastanjer, en lokal favoritt, eller epler, som selges av gamle koner i fargerike skaut på benkene utenfor hjemmene sine. Disse bestemorstørklene, hevet over tidsåndens trender, slutter aldri å fascinere. Noen burde utgi en billedbok med regionale moter – er det in i sommer-Karpatene med brun-rosa blomster på gusjegrønn bunn? Eller er det litt Donbas 2014?
Bilen humber forsiktig langs hovedgaten, som ser lite vedlikehold da de fleste unge har flyttet bort, og parkerer ved en lang smijernsport. Innenfor ligger et gårdsrom omkranset av landsbyens kanskje fineste bygninger, malt i blått med grønn kant nederst. På venstre hånd ligger driftsbygningene, med båser for griser og geiter. Samt et hønsehus, med stige opp til vaglene. I enden av husrekken er den moderne utedoen, landsbyens første som ble bygget «innomhus» og ikke ute blant åkrene og frukttrærne bak husene.
På høyre hånd ligger to avlange våningshus. Det største er innredet med en massiv to meter høy bakeovn, slike man også ser i Finland, i tegl og flat topp, hvor man kan sove oppå om vinteren blir ekstra kald. Av samme grunn løper et avlangt lagerrom langs husets yttervegg, ved behov kan det fungere som reserve-bås for buskapen.
Føderådsbygningen, der de gamle bor, er beholdt som museum. Skapene er fylt med vakkert broderte og brettede duker, kjoler, og bluser. Tanken går til alt det vakre kvinnehender har skapt gjennom tidene, en verdi som sjelden verdsettes eller holdes i hevd.
Ukrainsk-broderte gjesteputer (vyshyvani podushky). De var målestokk på hvor velstående en familie var, at husholdningen hadde tid og evne til å lage disse «unyttige» putene som er altfor fine til å sove på; gjesten ville høflig legge putene til side og velge vanlige puter i skapet. Foto: CB
Under 2VK beslagla tyskerne dette gårdstunet som sitt hovedkvarter i området. De var ikke populære blant slektningene, men alle var enige om at de sovjetiske soldatene var verre.
Familiealbumene hentes frem. Det pekes på sovjetiske barndommer, ungdommen oppstilt i skolens pionéruniformer, flankert av byster av Marx og Engels, og på bakveggen, Gagarin svevende i verdensrommet.
Det eldre garde hadde hardere minner, båre menn og kvinner. På morssiden var det fire brødre, bare den yngste overlevde, han hadde forbud mot å delta med partisanene. På farssiden ble sønnene forvist til Krim, mens far såvidt kom hjem fra Sibir. På slutten av livet fikk han møte dem noen dager èn gang i året.
Det er ikke noe nytt at sosialister liker å herse med mennesker. Vi hører bare så mye om glansbildene deres.
