Dette handler ikke først og fremst om bensinavgifter, svenske matvarepriser eller Jens Stoltenbergs irritasjon i Stortingets spørretime. Det handler om noe langt mer alvorlig: at staten har gjort seg selv til den dominerende aktøren i norsk økonomi, og at regningen sendes videre til husholdningene, bedriftene og fremtidige generasjoner.

Når Stoltenberg svarer at nordmenn har høyere kjøpekraft enn svensker, er det formelt sett et økonomisk poeng. Men det er også et politisk røykteppe. For spørsmålet er ikke om Norge fremdeles er rikere enn Sverige på papiret. Spørsmålet er hvorfor et land med oljefond, enorme skatteinntekter og en stat som drar inn hundrevis av milliarder, likevel må forklare vanlige folk at de skal tåle høyere rente, høyere avgifter, høyere strømregninger, høyere matpriser og høyere boutgifter. Det er her finansministerens språk svikter. Han sammenligner sluttresultater, men skjuler årsakene.

For temperaturen i norsk økonomi kommer ikke primært fra overivrige småbedrifter, uforsiktige familier eller en privat sektor som har levd over evne. Den kommer fra staten. Den norske staten har påtatt seg så mange varige forpliktelser, så mange overføringer, så mange subsidierte ordninger, så mange byråkratiske lag og så store offentlige ambisjoner at økonomien ikke lenger får puste normalt. Staten bruker penger, staten ansetter, staten regulerer, staten subsidierer, staten kompenserer, staten omfordeler – og når prisene stiger, later den som om inflasjonen er et meteorologisk fenomen, noe som bare kommer drivende inn over landet.

Men inflasjon er ikke bare et tall i en rapport fra SSB. Det er et signal. Det forteller at etterspørselen presses opp uten tilsvarende økning i produktivitet. Det forteller at mer penger jager de samme varene, de samme tjenestene, de samme boligene, de samme håndverkerne, de samme importerte innsatsfaktorene. Når stadig flere lever av overføringer, mens stadig færre bærer kostnadene gjennom produktivt arbeid, oppstår det en skjevhet som ingen retorikk kan skjule. Den som lever av staten, handler i det samme markedet som den som lever av egen lønn. Begge kjøper mat, klær, transport, strøm og bolig. Forskjellen er at den ene gruppens kjøpekraft er politisk bevilget, mens den andre gruppens kjøpekraft er økonomisk opptjent.

Her ligger en av de store, uuttalte sannhetene. Norge har importert både mennesker, forpliktelser og kostnader i et omfang som staten lenge har omtalt som «investeringer», «inkludering» og «fellesskap». Men økonomien bruker ikke slike ord. Den måler realiteter. Når staten finansierer bolig, ytelser og tjenester til titusener som ikke har bidratt tilsvarende til verdiskapingen, øker presset i boligmarkedet, leiemarkedet og velferdsstaten. Leieprisene inngår tungt i konsumprisindeksen. Når leiene stiger, stiger KPI. Når KPI stiger, øker presset på Norges Bank. Når renten øker, øker kapitalkostnaden. Når kapitalkostnaden øker, øker også leieprisene. Slik etableres det en sirkel der staten først skaper deler av presset og deretter overlater til sentralbanken å straffe privat sektor for konsekvensene.

Dette er den norske varianten av økonomisk selvbedrag. Staten kan øke sitt budsjett neste år. Husholdningen kan ikke bare øke sin inntekt. Staten kan kompensere egne sektorer. Bedriften må møte markedet. Staten kan kalle avgifter for nødvendige klimatiltak, solidaritet eller ansvarlighet. Den private arbeidsgiveren må forklare kunden hvorfor prisen ble høyere. Staten kan skyve kostnader mellom kapitler, fond og budsjetter. Familien møter terminbeløpet på boliglånet.

Stoltenberg vet dette. Derfor må han snakke om gjennomsnittlig kjøpekraft, ikke marginal smerte. Han må snakke om Norge som helhet, ikke om den enkelte husholdning. Han må snakke om «sterk økonomi», ikke om en privat sektor som langsomt tappes for handlekraft. Han må snakke om lav arbeidsledighet, ikke om lav produktivitetsvekst. Han må snakke om at Sverige ikke er et bedre land å leve i, ikke om hvorfor Sverige kan senke avgifter, mens Norge belærer sine egne borgere om ansvarlighet.

Det er her Ludwig von Mises ville ha gjenkjent problemet umiddelbart. Økonomien lar seg ikke kommandere uten konsekvenser. Når staten forsøker å erstatte markedets signaler med politiske prioriteringer, oppstår ikke velstand, men forvrengning. Kapitalen går ikke dit den gir størst avkastning, men dit staten peker. Arbeidskraft bindes ikke nødvendigvis til produktiv virksomhet, men til administrasjon, etterlevelse, rapportering, søknader, tilskudd og kontroll. Så står man der etterpå og undrer seg over hvorfor produktiviteten faller.

Norge har i tillegg bundet seg til en energipolitikk og et avgiftsnivå som svekker konkurransekraften innenfra. Høye energikostnader slår direkte inn i produksjon, transport og husholdningsøkonomi. En svak krone gjør importerte varer dyrere. Importert inflasjon blir dermed forsterket av innenlandske svakheter. Når fastlandsøkonomien ikke produserer nok reell verdiskaping til å bære statens ambisjoner, hjelper det lite å peke på oljefondet som et nasjonalt smykke. Et fond er ikke en produktiv kultur. Det er oppspart kapital. Den kan brukes klokt, eller den kan brukes til å kjøpe seg fri fra nødvendige reformer.

Det er det sistnevnte Norge nå gjør. Vi sparker boksen nedover gaten, men boksen er blitt tyngre for hvert spark. Pensjonsforpliktelser, helseutgifter, trygdeutgifter, integreringskostnader, energiomstilling, byråkrati og offentlig lønnsvekst bygger seg opp som et strukturelt fjell. Ingen finansminister ønsker å si dette høyt, for den som sier det høyt, må også forklare hvem som skal få mindre. Derfor velger man de hvite løgnene: «Vi har god råd.» «Vi har sterk økonomi.» «Vi har høy kjøpekraft.» «Vi må bare komme oss igjennom en krevende periode.»

Men dette er ikke en krevende periode. Det er en krevende modell.

Listhaug peker riktig når hun viser til Sverige og avgiftene. Men heller ikke hun går helt inn i kjernen. For problemet er ikke bare at avgiftene er for høye. Problemet er at staten har gjort seg avhengig av dem. Den norske staten kan ikke uten videre redusere presset på befolkningen, fordi den samtidig har gjort seg selv større enn økonomien tåler. Den må kreve inn mer, fordi den lover ut mer. Den må regulere mer, fordi den har skapt flere problemer. Den må kompensere mer, fordi dens egen politikk gjør livet dyrere. Dermed blir staten både brannstifter og brannvesen.

Det er dette Stoltenbergs tåkespråk skal dekke over. Han vil at vi skal se på nasjonalregnskapet og føle oss rike. Men folk lever ikke i nasjonalregnskapet. De lever i månedsbudsjettet. De møter ikke «høyere levestandard» som abstrakt størrelse. De møter høyere matpriser, dyrere lån, dyrere strøm, dyrere forsikring, dyrere kommunale gebyrer og et skattetrykk som gjør lønnsoppgjøret til en illusjon. Først får man 4,4 prosent. Så tar staten og renten det tilbake.

Norge er ikke fattig. Det gjør saken verre, ikke bedre. For et fattig land kan i det minste forklare sine borgere at knappheten er reell. Et rikt land som gjør sine borgere fattigere, må ty til moral, statistikk og belæring. Det er derfor Stoltenberg blir irritert. Ikke fordi spørsmålet er dumt, men fordi det treffer et ømt punkt: Hvorfor oppleves verdens rikeste stat som en stadig dyrere byrde for dem som finansierer den?

Svaret er ubehagelig enkelt: Staten drar ifra; befolkningen sakker akterut. Og så lenge politikerne kaller dette ansvarlighet, vil spiralen fortsette nedover med et smil, et budsjettforlik og en ny forklaring om at vi tross alt har det bedre enn i Tsjad.

Stoltenberg tenner: Matvareprisene er lavere i Sverige. Men de er enda lavere i Bulgaria, eller Tsjad

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!