Historien har en lei tendens til å gjenta seg, og nå ser vi konturene av noe vi har sett før.

Tyskland ruster opp i et tempo vi ikke har sett på generasjoner, og argumentene er de samme som sist. Også den gangen var det russerne som ble utpekt som den store fienden som måtte stoppes for enhver pris, og verden lot opprustningen skje uten å stille de nødvendige spørsmålene.

Vi vet utmerket godt hvordan det gikk sist gang tyskerne fikk lov til å bygge opp et massivt militærapparat. Det startet med store ord om sikkerhet og behovet for å forsvare seg mot trusler fra øst, men det endte i en katastrofe som la hele kontinentet i ruiner. Likevel virker det som om dagens ledere har glemt alt de burde ha lært av historien. Det snakkes nå åpent om en fare for «noe som ligner en verdenskrig», og retorikken blir stadig mer aggressiv for hver dag som går.

Hverken politikere i Berlin eller resten av Europa ser ut til å forstå faren ved å piske opp en krigsstemning der diplomatiet er kastet på bålet til fordel for våpenleveranser og militærbudsjetter. Det er skremmende å se hvordan man i dag applauderer tysk militarisme så lenge den er rettet mot den rette fienden. Tyskland er et av landene i verden som er mest woke, og som  dermed anses som ufarlig når de nok en gang ruster opp.

Russland brukes som begrunnelse for alt det som er vondt eller går galt, og det skapes et fiendebilde som gjør det umulig å se for seg fredelige løsninger i overskuelig fremtid.

Det er urovekkende når historiske erfaringer blir ignorert i iveren etter å ruste seg til tennene. Vi risikerer å vandre rett inn i en ny storkrig fordi vi nekter å se de klare parallellene som stirrer oss rett i hvitøyet.

Hvis vi ikke lærer av fortidens feiltrinn, er vi dømt til å gjenta dem, og prisen denne gangen kan bli høyere enn vi i det hele tatt kan forestille oss.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!