President Donald Trump har nylig uttalt:
«Lederen for det nye regimet i Iran, mye mindre radikal enn sine forgjengere, og langt mer intelligent, har akkurat bedt USA om en våpenhvile.»

Her snakker Trump om et nytt regime. På ett nivå har han rett: Den 28. februar, i de første minuttene etter at krigen mellom USA–Israel og Iran brøt ut, ble Ali Khamenei drept sammen med rundt 40 andre sentrale iranske ledere. Dette skapte et maktvakuum som Islamic Revolutionary Guard Corps raskt utnyttet. Gjennom det som kan beskrives som et stille kupp, tok Revolusjonsgarden full kontroll, både over staten og over befolkningen.

Et nytt lederskap, men ikke et nytt regime

Revolusjonsgarden hadde allerede betydelig økonomisk og militær makt. Nå har de konsolidert denne makten fullt ut, samtidig som de viderefører de samme slagordene: «Død over USA» og «Død over Israel», kombinert med en hard og aggressiv utenrikspolitikk. Den nye maktpersonen er Ahmad Vahidi. Han er etterlyst gjennom en såkalt Interpol Red Notice fra 2007 for sin påståtte rolle i bombingen av det jødiske AMIA senteret i Buenos Aires i 1994, hvor 85 mennesker ble drept.

Samtidig er det blitt påfallende stille rundt Mojtaba Khamenei, som formelt ble utpekt som etterfølger etter sin far. Han ble valgt av Vokterrådet under press fra Revolusjonsgarden, men har verken vist seg offentlig eller holdt taler. Mange antar at han er alvorlig skadet.

Under Vahidis ledelse har Iran i praksis blitt et militært styrt samfunn. Gatene er fylt med kontrollposter. Bevæpnede regimetilhengere patruljerer, med ordre om å bruke dødelig makt under henvisning til krigstilstand. Samtidig er jihadistiske grupper og leiesoldater hentet inn fra Irak, Afghanistan og Pakistan for å være klare til å slå ned nye opprør. Propagandaen er også blitt mer ekstrem. Store plakater med Mojtaba Khamenei side om side med Hitler har dukket opp i gatene, ledsaget av sitater feilaktig tillagt Adolf Hitler. Sammenligningen brukes bevisst for å fremstille sterke, kompromissløse ledere med et uttalt fiendebilde. Hovedmålet for begge er å utslette jøder.

Dette er et lederskifte som i realiteten har gjort situasjonen farligere. Men det er ikke et regimeskifte. Iran er fortsatt en islamsk republikk. Og nettopp dette er kjernen i problemet for mange iranere: En republikk innebærer at folket velger sine ledere. En islamsk republikk innebærer at makten i siste instans legitimeres gjennom religion, ikke gjennom folket. Etter 47 år har mange iranere erfart at disse to prinsippene ikke lar seg forene i praksis.

Presidenten uten makt

Den nåværende presidenten, Masoud Pezeshkian, har i realiteten ingen makt. Revolusjonsgarden kontrollerer hans uttalelser, og han er blitt instruert om å avstå fra å kommentere sentrale politiske spørsmål. Flere reformvennlige politikere er satt i husarrest. Også parlamentspresident Mohammad Bagher Ghalibaf står uten reell innflytelse.

Presidentens rolle er redusert til å fungere som et diplomatisk ansikt utad, en som kan sende brev og signalisere dialog, men uten faktisk handlingsrom. Dette brukes for å gi inntrykk av at Iran søker diplomati, samtidig som regimet kjøper seg tid. Selv i befolkningen har han liten troverdighet. Han lovet under valgkampen at ingen skulle bli drept eller skadet i gatene. Likevel støttet han regimet etter januarmassakren på fredelige demonstranter.

Dobbeltkommunikasjon og maktkamp

Det finnes tegn til intern splittelse. Irans president Pezeshkian og parlamentspresident Ghalibaf har bedt om våpenhvile. Iranske myndigheter avviser dette og vil fortsette krigen. Dette er ikke bare klassisk dobbeltkommunikasjon, men et uttrykk for en reell maktkamp:

En svak presidentgruppe uten reell makt, mot en militær elite rundt Vahidi og Revolusjonsgarden som kontrollerer alt.

Det er sistnevnte som i praksis avgjør både krigens retning og Irans fremtid. Det mest alvorlige er den fascistiske ideologien som ligger til grunn. For det iranske maktapparatet er ikke ødeleggelse en risiko, uansett hvor omfattende den måtte være. I ytterste konsekvens bygger denne tenkningen på forestillingen om at enorme menneskelige tap kan fremskynde den religiøse frelsen knyttet til den tolvte imamen, Mahdi. Dette gjør situasjonen farlig – ikke bare for Iran, men for hele regionen og verden.

Denne maktgruppen står fast på sin linje, fortsetter å sende raketter og missiler mot nabolandene og holder Hormuzstredet stengt. Alt dette bidrar til en skjør våpenhvile der selv små hendelser kan utløse en langt mer omfattende krig enn tidligere. Det som skjer i Iran nå, er ikke et skifte mot moderasjon. Det er en konsentrasjon av makt i hendene på en mer kompromissløs Revolusjonsgarde, som holder det iranske folket som gisler, kutter kommunikasjon og styrer gjennom daglige henrettelser.

Derfor er det avgjørende å forstå hvem som faktisk styrer Iran nå, og hvilke krefter som driver utviklingen. Og derfor er det også avgjørende å hindre at slike krefter får tilgang til atomvåpen. Dette er ikke noe som kan løses gjennom dialog alene.

Av Lily Bandehy