Hovedprinsippet for alt miljø- og klimaarbeid er at det aldri blir bra nok. Uansett hvor samvittighetsfullt du følger miljøregler, så kommer det bare nye og strengere regler uten ende, helt til du gir opp. Dette gjelder ikke minst bilen, som er fundamentet for Norges spredte bosetning, men dette er nå blitt et problem som skal bekjempes gjennom kostnader og regulering. Derfor kommer det stadig nye regler for EU-godkjenning.

Nå er Euro-7 kravene i ferd med å innføres, og her er kravene så absurde at man i praksis bør styre unna: Teknologien blir for sårbar og kostbar. Samtidig truer EU med å innføre nye utslippskrav for EU-kontrollen med tilbakevirkende kraft: Biler som er laget før AdBlu-galskapen, må nå oppfylle disse kravene. Også veteranbiler kan bli tvunget til EU-kontroll igjen, eller få grense på 50 år.

Det har dessverre vist seg nesten umulig å finne ut hva som blir innført av nye regler, når de blir innført, om de blir innført, og i hvilken rekkefølge. Ingen kilder gir klare svar, og alt tyder på at reglene vil bli innført «under radaren», slik at ingen får greie på det før det er for sent. Dette er den nye formen for EU-demokrati.

Alltid nye og strengere regler for EU-kontroll

Hvis og når dette innføres, vil derfor titusenvis av fullt brukbare dieselbiler kunne bli underkjent fordi de slipper ut for mye plantenæring og andre spøkelser. Disse bilene må da skrotes, fordi å imøtekomme kravene gjennom reparasjoner vil bli ulønnsomt – om ikke umulig. Tall fra Belgia viser at 17 prosent av bilene feilet.

EU-kommisjonen har også lagt frem forslag om at personbiler og varebiler som er over ti år gamle, må til kontroll hvert år, mot nåværende krav om annethvert år. Dette har ingenting med sikkerhet å gjøre, det skal bare fordyre bilholdet og sørge for at ingen biler lever lenger enn ti–tolv år. Dette er en del av planen for å presse folk over på kortlivede batteribiler, noe som har lykkes i Norge takket være ekstreme avgiftskutt. Men det lykkes ikke i EU.

EU ønsker også økt fokus på batterihelse og kontroll av elektriske komponenter, samt strengere kontroll av bilenes automatiske lyshøyde-regulering. Fra 2026 blir det også krav om kontroll av systemer som overvåker førerens blikk og hode for å oppdage distraksjon. (PS: Hvis du har bruk for et sånt system, så anbefaler jeg at du leverer fra deg førerkortet. I det hele tatt: Folk som trenger «førerassistanse», bør ikke kjøre bil. Ta heller bussen. Så er dét sagt.)

Biler var optimale i 2015

I 2015 var bilene allerede optimalisert på miljøhensyn, og helt på kanten av hva man kan få til av renseteknologi, forutsatt at man ikke kompromisser på bilenes kvalitet, driftssikkerhet, driftsutgifter, vedlikeholdsvennlighet og livslengde. I 2015 burde politikerne sagt «vi stopper der, for nå er det bra nok». Det er nemlig grenser for hvor ren en forberenningsprosess kan bli.

Men miljøpolitikk har ingen endestasjon, og angrepet på Europas bilindustri startet for alvor gjennom klimapolitikken. Derfor kom «dieselgate», og derfor kom de absurde Euro-6 kravene som medførte innføringen av AdBlu på dieselkjøretøy og maskiner: et komplisert, sårbart, kostbart og unødvendig, vannbasert «kunstgrep», med stor effekt på driftssikkerhet og kostnader. Men det er fortsatt ikke bra nok.

EU-kommisjonen understreker at målet er å «forbedre luftkvaliteten», men denne overreguleringen har ingenting med miljø å gjøre. Det er bare regulering for reguleringens skyld, og for å tvinge frem et kunstig behov for kostbare batteribiler – som etter hvert også vil få avgifter og strengere EU-kontroll. Vent og se.

For klimapolitikk er nemlig det ultimate angrepet på privatbilismens frihet. Bilbruken SKAL ned! Ikke på grunn av miljø, altså. Det er bare så rikfolk og fiffen skal få kjøre køfritt forbi allmuen som sykler. Dét er det ultimate målet for klimapolitikken.

Det eneste som kan redde oss fra galskapen, er at europeiske bilister og organisasjoner trår på bremsen. Den som lever, får se.