Arbeidet med neste års stats­budsjett er i gang. Finans­minister Jens Stoltenberg varsler strammere budsjett, men total­freder syke­lønns­ordningen og uføre­trygd, enda 700.000 i arbeidsfør alder er utenfor arbeids­markedet, på disse ordningene. Samtidig øser regjeringen ut penger på helse uten helse­gevinst.

En annen budsjettpost som alltid eser ut med Arbeider­partiet i regjering, er bistands­budsjettet. I perioden 1960–2026 har Norge brukt nominelt 996 milliarder kroner på bistand. Men inflasjons­justerer man til 2025-kroner, beløper det seg til 1509 milliarder kroner, som tilsvarer 268.000 kroner pr. innbygger.

Legger vi i tillegg alternativ avkastning på pengene, er beløpet vesentlig høyere. Med 5 prosents årlig avkastning ville total­beløpet vært 4837 milliarder kroner, som tilsvarer 860.000 kroner pr. innbygger. Men i stedet har Arbeider­partiet valgt en politikk som gjør at staten eser ut, mens husholdningene er verdens mest forgjeldede.

Det foreligger ingen konkrete resultater som kan fortelle om denne bistanden har gitt noen resultater. Det eneste vi vet med sikkerhet når det kommer til bistand, er hvor mye penger som er brukt opp. I inneværende år skal det brukes 56,6 milliarder kroner på bistand. Det er om lag 10.000 kroner pr. innbygger.

Norsk bistand, nominelt og inflasjonsjustert, 1960–2026. Kilde: Norad/SSB.

Et kjent faktum er at det man strør om seg med, taper seg i verdi. Det gjelder også penger.

Når staten bruker en masse penger uten å oppnå resultater, f.eks. mer penger på skole uten at elevene blir målbart flinkere, mer penger på helse uten målbare helse­gevinster eller mer penger på bistand uten å oppnå noe annet enn behov for enda mer bistand, ender man opp med stadig mer penger i omløp uten verdi­skapning. Da forringes penge­verdien, prisene stiger og renten må settes opp i et forsøk på å stagge pris­stigningen. Det er situasjonen Norge befinner seg i dag med dagens politikk.

En annen ting som avtegner seg jo mer man graver i bistands­budsjettet, er hvor mange hundre­talls såkalte ikke-statlige organisasjoner med tusenvis av ansatte i Norge og utenlands som befinner seg på mottaker­siden.

Vi kjenner til Terje Rød-Larsens IPI som mottok 128 millioner kroner. Og vi kjenner World Economic Forum som har mottatt 124 millioner kroner, der Børge Brende som utenriks­minister «kjøpte» seg en jobb med årslønn på bortimot 20 millioner kroner ved å kanalisere titalls millioner bistands­kroner til organisasjonen, et arrangement som minner om retur­provisjon på skatte­betalernes bekostning.

Men IPI og WEF drukner sammenlignet med LO som mottok 715 millioner kroner i perioden 1999–2025. Eller Ap, AUF og Arbeidernes Opplysnings­forbund direkte som til sammen har mottatt 23 millioner kroner. For ikke å glemme Latin­amerika­gruppene som har mottatt over 100 millioner kroner over bistands­budsjettet, som brukes til studie­turer og ikke minst sosialistisk propaganda­virksomhet i Norge. Foreningen Fri som har mottatt 220 millioner kroner. Norsk Journalistlag som har mottatt 140 millioner kroner osv.

Listen er lang, og det som kommer frem i vårt grave­arbeid, er en vev av venstre­orientert politisk aktivisme, tilskudd og gjensidig avhengighet. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg har mage til å kutte dette før han stikker av gårde til jobben som står og venter på ham i hedgefondet EQT.

 

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.

Les også